14 år i Norge - slik var min første dag

  • 08.02.2017 kl. 07:16






Igår hadde jeg mitt 14 årige jubileum i Norge. 7. Februar 2003 kom jeg hit. Med Kiel fergen. Det var en kald dag og masse masse snø. Spent sto jeg på dekket av fergen når den kjørte sakte inn i den isete Oslo fjorden. Ved siden av meg faren til min datter som er fra Bergen og min kjære lillebror. Vi tok en røyk. I bunnen av fergen sto transporteren vi hadde leid i Tyskland og som broren min skulle kjøre tilbake. Operaen var ikke bygd enda. Jeg husker at jeg synes det var veldig vakkert men fryktelig kaldt. Hadde jo kun vært i Norge om sommeren frem til da. Kulden tok tak i meg og ville ikke gi slipp. Det var tidlig morgen og mørkt. Etter vi var fremme tok det en stund å komme seg gjennom tollen. Det var mye venting. Endelig fikk vi kjøre. Brøytekantene var høye og når vi kom frem på Høvik i Bærum slet vi ordentlig med å komme oss opp vinterveiene. Jeg husker søte fargerike husene med fyr i peisen. Det var et koselig sted å komme til. 

Huset var ganske nytt og fint men vi skulle bare leie sokkelen. Og den var mye mindre enn vi hadde antatt. Kusinen til samboeren min hadde sett på den og godkjent. Soverommet luktet ikke særlig godt men men. Vi begynte å tømme transporteren. Leiligheten var iskald siden gulvvarmen ikke var slått på. Vi brukte stekeovnen til å få inn varme haha. Når transporteren var tom var leiligheten omtrent fylt topp til taket. Broren min dro og jeg kjente tårene presse på. 

-Skal du forlate meg her i dette kuldehullet? 

Men beslutningen var jo tatt, jobben og leiligheten var sagt opp, pengene brukt. Det var ingen vei tilbake. Bilen og han bare forsvant ned bakken. Vi gikk inn og begynte å pakke ut. Handlet sikkert noe mat etter en natt med lite søvn. Helt slått ut og kald. Mer husker jeg ikke av denne første dagen. Dette var starten på et stort eventyr. Lite ante jeg hva jeg hadde i vente. Jeg har alltid vært eventyrlysten. Pushet meg selv til mine grenser. Men det betyr ikke at det ikke var tøft for meg. 

#norge #snø #vinter #ferge #kielferge #oslofjord #transporter 

50 spørsmål

  • 15.09.2016 kl. 21:50

1. Hvor gammel er du?

42 år

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen?

På en måte ung, føler meg ikke som en gammel kjerring. Men har opplevd såpass mye på denne tiden at jeg føler meg veldig moden haha

3. Hva ville du bli da du var liten?

Frisør og advokat.

4. Hvor mange søsken har du?
Tre, 2 yngre brødre og en yngre søster. Også har jeg fått tre bonussøsken, alle er i Tyskland.

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag?
Sønnen og datteren min<3

6. Hvor høy er du?
163 cm

7. Hvem ringte du sist?
Fysioterapeuten min for å avlyse timen min i går siden lillegutt var syk.

8. Hvem ringte deg sist?

Fredrik, kjæresten min<3

9. Hva slags ringelyd har du på telefonen?
Stråle

10. Hva stod det i den siste sms'en du mottok?
Will do, susseoghjerteemoji.

11. Hva liker du best - å ringe eller sende sms?
Sender mye sms fordi det sparer tid, men skravler gjerne på telefon med kjæresten, venninner og familie når jeg har tid.

12. Hva er ditt favorittsted?

Liker meg veldig godt ved havet.

Vancouver
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

13. Hvilket sted liker du minst?
Kjøpesenteret på en lørdag, jeg tåler ikke alle sanseinntrykk på engang.

14. Når så du moren din sist?
I julen i fjor, altfor lenge siden...

15. Hva drikker du helst til frokost?
Kaffe med melk og vann.

16. Eier du dyrbare smykker?
Et smykke jeg fikk av eksen, bør få solgt det eller gitt det bort. Kjæresten min er utdannet gullsmed, så kanskje jeg får noen smykker der i fremtiden?!

17. Når snakket du sist med en fremmed?
I går når jeg hentet brillene mine på postkontoret.

18. Hva hører du på akkurat nå?
Oppvaskmaskinen jeg nettopp satt på, men straks skal jeg slå på P3 morgen med Ronny og Silje<3

19. Hva har du alltid i vesken?
Lommebok, paraply (regner det så blir håret mitt krøllete), mobil, nøkler, leppomade, nesespray, ørepropper, mobillader, en liten notatbok, penn, briller og cashewnøtter.

20. Er foreldrene dine gift eller skilt?
De er dessverre skilt. Skilte seg etter 25 år. Pappaen min har vært samboer lenge med en herlig dame og mammaen min er lykkelig med hund og hest og masse venninner.

21. Når står du opp i hverdagen?
Klokka 6:05 som regel hvis ikke det var en veldig dårlig natt. Elsker å være a menneske!

22. Når står du opp i helgene?

Ofte på samme tid, siden jeg da får litt dyrbar alenetid på morgenen. Alenemødre får ellers knapt nok alenetid. Det er ofte da jeg blogger! Men noen ganger blir det også klokka syv eller åtte.

23. Sover du på en spesiell side?
Alltid helst på høyre siden med armen og puta under hodet.

24. Hva kan holde deg våken om natta?
Min herlige sønn som noen ganger roper høyt i søvnen, naboer som fester eller hvis jeg gruer meg veldig til noe neste dag. Men dette skjer ikke så ofte.

I går natt var sønnen min syk og holdt meg våken da, stakkars.

25. Hva var det siste du spiste?

Det var i går kveld, en neve med cashewnøtter.

26. Hva var det siste du drakk?
Kaffe med melk, drikker den nå<3

27. Har du noen gang vært forelsket?
Ja, det har jeg.

28. Hvor mange steder har du bodd?
Mange, Wuppertal, Wermelskirchen og Koeln i Tyskland, Boston i USA, Bærum, Grunerløkka og Ski. Skulle gjerne bodd i Syden og har en stor lengsel etter Frankrike. Eller California.

29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
Et fotavtrykk av datteren og et håndavtrykk av sønnen  min i ramme, fra når de var små.




 

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din?
Aner ikke. Vi er veldig åpne med hverandre. Men vi kjenner ikke hverandre så lenge, så det er mye han ikke vet. Kanskje at jeg krasjet med sykkelen min når jeg var syv år gammel og knakk tenner og fikk arr på overleppen?

31. Hva har du hatt av kjæledyr?
Vi hadde en hund som het Nicky når jeg var liten, så hadde vi katter, geiter, hester og flere hunder under hele oppveksten. Barna mine fikk hetterotter for noen år siden men de har vi gitt bort.

32. Når er Norge på sitt beste?
Definitivt om sommeren. Men det er "not too shabby" når det er ordentlig vinter heller! Elsker å gå på ski.

33. Hva er drømmejobben din?

Å være eiendomsinvestor, toppblogger og coach på samme tid. Har lyst å kjøpe, bygge om og selge eller leie ut eiendommer og blogge om det.

34. Når var du i kirken sist?
Noen uker siden i begravelse.

35. Hvor drar du når du er trist?
Det kommer an på hvorfor. Sengen min er et godt sted, en tur ved vannet eller i skogen når jeg må tenke. Trenger jeg å prate med noen er det ofte kjæresten eller venninner jeg prater med på telefon. Mammaen min eller barna.

36. Favorittfarge?
Har alltid vært blå men elsker alle farger. Farger gir energi og livsglede! De siste årene har jeg blitt mer og mer glad i rød.

37. Hva var det siste du kjøpte?

Briller på nett.

38. Hvilken bok leste du sist?
The highly sensitive person, skrevet av Elaine Aron.

39. Kan du bytte olje på bilen?
Ikke bytte men måle og fylle på.

40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet?
Ja for veldig mange år siden når de tok meg på krisesenter på grunn av samboeren min.

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
Et stort eget hus:)

42. Har du tatoveringer?
Ja, en jeg tok når jeg var 22. På høyre skulder, det er et hulemaleri av en vikingship. Tok den i San Diego, California.



 

43. Hvilken øyenfarge har du?
Grønn-grå-brun med sort ring rundt.

44. Hvem er din favoritt på snap?
Liker ikke snap, tror jeg er for gammel for det. Men datteren min sender mange kule...

45. Hva gruer du deg til?

Prøver å ikke grue meg til noe, tror det kommer bare negativt ut av det å grue seg. Man skal visst alltid forvente det beste.

46. Hva gleder du deg til?
Å ta barna til Tyskland i julen for å feire sammen med familien min. De har ikke sett barna på to år.

47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
"Fyll på kantinekortet" på en postit. Dette er til datteren min på ungdomsskolen.

48. Hva var det siste du grublet på?
Forholdet til kjæresten, bosituasjonen min.

49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg?
Sette alarmen på 6:05, sett inn ørepropper.

50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget?

Suse avgårde til hals-nese-ørelegen og levere datteren min hos kjeveortoped. Jobb etter det.

HVORDAN DET FØLES Å VÆRE TYSK ETTER ANDRE VERDENSKRIG

  • 14.08.2016 kl. 11:50

Første gang jeg forsto at jeg hadde gjort noe gærnt ved å bli født i Tyskland var når jeg var sånn cirka syv år gammel og ble mobbet på en lekeplass i Italia.

I det ene øyeblikket koste vi oss i sola med en is på huska, i neste øyeblikk ble jeg og søsteren plutselig omringet av barn som skrek "Hitler, Hitler, Hitler" til oss. Vi ble redde.



 

Denne situasjonen har preget meg veldig. Gråtende løp vi hjem og fortalte dette til morfar og mamma. Morfar har vært i krigen selv. Han sa neste gang skulle vi svare "Mussolini, Mussolini". For han hadde visst ikke vært noe særlig bedre.

Jeg skjønte absolutt ingenting. Jeg visste at det hadde vært krig og at besteforeldrene mine hadde opplevd den.

Men som liten jente ble jeg litt fascinert av krig. Det var noe spennende, noe ikke hverdagslig, noe uvanlig. Det hørtes ut som et forferdelig eventyr. Jeg stilte sikkert en million spørsmål.

Når vi begynte å bli litt større så husker jeg alle samtalene vi hadde rundt bordet i spisestuen til mormor og morfar. Hver gang ba jeg dem å fortelle om krigen. Kankje så mye at mamma syntes det var plagsomt.

De fortalte, men mest fra dems perspektiv. De nevnte ikke tall. De fortalte at det ikke var lov å hilse med "Guten Morgen" men man måtte si "Heil Hitler". Mormor var litt opprørsk og hun fortsatte å hilse med "Guten Morgen".

Hun fortalte at hun kom inn på bakeriet en dag. En ansatt spurte en kunde "Er du jøde? UT!"

Alle jodene ble tvunget til å bære en gullfarget stjerne en såkalt "Judenstern" på brystet utenpå jakken.


 

Jeg skjønte fortsatt ingenting. Hva var en jøde? Hva var galt med å være det? Hvor var alle jødene nå?

Mamma hadde oppdratt oss svært kristent så jeg kjente godt til bibelen. Jødene ble nevnt i bibelen. Jesus var jo jøde! Var var gærnt med det?

Når vi ble større så lærte vi om alt som hadde skjedd, på skolen. Vi ble vist de forferdelige filmene fra konsentrasjonsleir og så videre. Ble livredde. Vi gråt alle sammen. Også fikk vi på en måte vite at vi måtte skamme oss. Det var en merkelig stillhet i klasserommet etter disse filmene.

Den tyske nasjonaldagen blir ikke feiret spesielt. En feiring som dere har på 17. mai kan Tyskland bare drømme om. Om man våget å si at man var stolt av å være tysk, så ble man kalt "Neonazi". Den eneste tiden hvor det var lov å vise litt nasjonal stolthet var i forbindelse med fotball. Og det gjorde så godt. Det var en befrielse.

Det er jo ikke sunt at man lærer at man må skamme seg over sin nasjonalitet. Det gjør noe med en.

Et annet ord som var tabu og følelsesladet var "Verharmlosung" som betyr noe som "å gjøre det til noe harmløst".

Jeg husker at jeg satt med en jødisk venninne som forresten også har tysk blod og var født og oppvokst i Tyskland og min tyske kjæreste som overhodet ikke var neonazi. Vi satt på en restaurant og det brøt ut i en kjempekrangel mellom dem. Han må ha sagt noe som hørtes ut som "Verharmlosung" for henne og hun bare eksploderte. Jeg skjønner jo henne. Men i denne diskusjonen kan man ikke vinne. Jeg skulle ønske de aldri hadde begynt å prate om dette. Krangelen ble så ille at jeg valgte å forlate restauranten. Begge to er oppgående mennesker og pleide ikke oppføre seg sånn på offentlige steder. Da kan man se hvor følelsesladet dette temaet fortsatt er, da 60 år etter krigen var slutt.

I Tyskland jobbet jeg i en periode for en tysk psykolog og en amerikansk designer. En dag kom vi til å snakke om den tyske "folkeskylden" og kollektive skammen. Hun psykologen forklarte at historien og forskning hadde vist at en slik skam og skyld ville ta 200 år for å bli borte. Altså 129 år til med skam for det tyske folket.

Guilt concept.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

Dette er ganske heftig. Heftige saker.

Jeg har ofte sagt "Men jeg har jo ikke gjort noe! Jeg har ikke drept eller plaget noen. Jeg har ikke fulgt Hitler. Hvorfor skal jeg føle meg skyldig? Det er ikke min feil!".

Men allikevel. Skylden og skammen blir vi født med. Det var på en måte ikke lov å si sånt.

Siden jeg har flyttet til Norge har jeg måttet lytte til en del vitser om tyskere. At jeg er så streng og det sikkert er fordi jeg stammer fra nazier. Men i det ligger det også en del respekt. Hvis ikke frykt.

Jeg mener bestemt at jeg har fått flere jobber på grunn av tyskernes gode rykte om grundighet, kvalitetesbevissthet og høy arbeidsmoral.

          
 

Og en ting til: jeg nyter hvordan det er lov å snakke om dette her med et ganske lett hjerte. Jeg NYTER det. Denne tyngden som drar det tyske folket ned er borte. En lettelse.

Jeg føler at jeg nyter mer respekt for å ha tysk blod, her i Norge enn i selve Tyskland.

Jeg vet ikke hvordan dere kjære nordmenn vil oppfatte dette innlegget her. Men jeg tror på å snakke ut, bryte tabuer og si ting høyt. Om vi noen gang skal ha fred på denne jorden må vi alle prøve å bli kjent og forstå hverandre.

For meg som halvt tysk er det lettere å bo i Norge enn i Tyskland. Skylden er nesten tatt fra mine skuldre. Takk, Norge for at dere har vist meg at man også kan se på historien fra en litt annen vinkel og at dere gir meg lov å slippe skam og skyldfølelse<3

#tysk #tyskland #nazi #Norge #skam #skyld #jøde #stolthet #krig #fred

 

 

Hvorfor jeg sluttet å snakke tysk til mine barn

  • 05.08.2016 kl. 10:15

Historien begynner ikke der. Den begynner lengre tilbake.

Jeg har vokst opp i Tyskland med en tysk mamma og fransk pappa. Pappaen min er oppvokst i Paris og flyttet til Tyskland hvor han fortsatt bor i dag.

Han var hippie, rebelsk og "rømte" fra en streng far i Paris til Berlin. Etter hvert flyttet han til Wuppertal og leide leilighet i min bestefars hus.

Der forelsket han seg i mammaen min som han så lekende i hagen med hunden sin. Søt historie.

De to bestemte seg for å få ti barn og flytte på landet for å leve et alternativt liv. De fikk bare fire med meg som eldst.

Jeg vet at de hadde planer om at vi barna skulle lære fransk i tillegg til morsmålet tysk.

Derfor ble jeg skippet avgårde alene til besteforeldrene i Paris når jeg var syv år gammel i tre hele uker for å lære meg fransk. Det gikk ikke helt etter planen.

Allerede på flyet gråt jeg mine bitre tårer av angst og avskjedssmerte.

Eiffel tower in detail

Crying little girl
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Lille Nicole kunne jo ikke kommunisere med sine besteforeldre og følte seg meget ensom. Jeg begynte å bli syk og ville ikke spise noen ting.

Jeg kastet opp. Ville ikke spise eller snakke eller noe som helst. Løsningen demmes for å lære meg fransk var altfor voldsomt.

Var overlykkelig når jeg ble hentet av familien med våre bestevenner fra Tyskland med bil og kjørt hjem. All magetrøbbel var glemt.

Godt ment er ikke alltid godt gjort.

Husker jo at faren min var trist over at vi ikke kunne fransk men det var jammen meg ikke vår feil eller vårt ansvar. Han prøvde så godt han kunne å lære oss litt men pratet aldri bare fransk med oss. Gjennom utallige ferier og besøk i Frankrike lærte vi allikevel en del sånn at jeg kan snakke bittelitt i dag.

Når jeg da fikk barn med en nordmann i Norge stilte samme "problemet" seg meg. Jeg var fast bestemt å gjøre en bedre jobb enn mine foreldre. Jeg skulle bare snakke tysk med barna mine. Og det gjorde jeg. Frem til datteren min ble sånn fem. Da fikk jeg streng beskjed om at hun var flau over at jeg snakket et så rart språk til henne. Vi ble enige om at jeg bare skulle snakke tysk til dem hjemme. Med en norsk mann hjemme som bare snakket norsk så ble det utrolig vanskelig for meg. Skulle jeg henvende meg til barna så snakket jeg tysk og i neste setning norsk til han mens barna alltid svarte med på norsk. Etter hvert ga jeg bare opp.

Det ble for vanskelig for meg å praktisere. Men selvfølgelig var jeg veldig skuffet. Jeg hadde mislykket i et stort og viktig prosjekt og hadde ikke klart å gjøre det særlig bedre enn min far. Jeg ville jo så veldig gjerne at barna mine skulle kunne snakke med sine besteforeldre i Tyskland samt med tanter og onkler. De skulle få med seg gratis bonusen av å kunne et språk til helt flytende.

Spol fram 7 år. Min datter har en god venninne som snakker filipinsk med sin mor.

German Language Shows Germany Communication And Words
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Jeg får høre til daglig hjemme at jeg snakker dårlig norsk og at jeg er pinlig. At man ikke kan si det eller det. Det høres rart ut mamma. Ingen sier sånt.

Så nå ønsker hun altså at jeg skal fortsette å snakke tysk med dem hjemme. Gurimalla. Men jeg er ikke vanskelig å be altså.

Lillebror forstår dessverre ikke mye så jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Men går nok sin gang med litt innsats. Hva gjør man ikke for å gi barna sine det beste man kan, ikke sant?!

Nå begynner vesla på ungdomsskolen og da kan det jo være en fordel å være god i tysk.

I tillegg håper jeg at min mammaautoritet blir styrket når jeg snakker tysk. At jeg ikke blir utsatt for språkkritikk.

Så det var denne historien hehe;)

Ønsker dere en flott dag, snart helg!

Portrait of a happy mother and her children against a white back
Licensed from: natazhekova / yayimages.com


 

#alenemamma #barn #språk #paris #berlin #tysk #fransk #tospråklig #norsk #mamma #mammablogg

HVA GILMORE GIRLS BETYR FOR MEG 2004 - 2016

  • 30.07.2016 kl. 09:58

Da satt jeg på den vinrøde sofaen i leiligheten min på Grunerløkka og så på min lille datter som lekte på gulvet. Her hadde vi to havnet. Her startet jeg på null.

Siden hun var under ett år så var jeg nødt til å være hjemme med henne. Jeg kjente nesten ingen, min familie var mer enn tusen kilometer unna.

 


2004

Alene. Men jeg hadde tv` n. En serie jeg oppdaget var "Gilmore Girls". Lorelai har på en måte reddet meg litt. Hun viste meg hvordan å være alenemor. Hvordan å stable et bra liv på beina uten hjelp. Hvordan å fortsatt være selvsikker og glad.

Hun viste meg veien ut av mørket.

Forholdet hun hadde til sin datter Rory var noe som inspirerte meg. Jeg så et lys.

Lorelai brydde seg ikke om hva andre mente om henne. Hun gikk sin vei, rett frem. Øynene festet på målet og med tid for kos underveis. En sterk kvinne.

Jeg vet at det bare er en tv serie. Men den ble mitt holdepunkt. Husker ikke om den ble vist hver dag eller uke. Men jeg klamret meg fast på den og bildet av et bra liv som alenemor.


 

Forskjellen var blant annet at jeg satt med en baby mens Lorelai`s datter var tenåring. Jeg kunne ikke relatere meg til tenåringsproblematikk på denne tiden.

Så gikk årene i mitt liv. Jeg fikk meg jobb, samboer, vi kjøpte hus og jeg fikk et barn til, ble skilt.

Gilmore Girls lå begravet i minnet.

Helt til nylig.

Jeg sitter igjen som alenemor, nå med to barn. Min lille datter er nå blitt tenåring. Et sted leser jeg at Gilmore Girls nå ligger på Netflix.

Jeg begynner å se. Plutselig strømmer tårene hemningsløst. Alle de vonde minnene fra den første tøffe tiden som alenemor i Norge kommer opp.

Forskjellen er at jeg nå kan relatere meg til hvordan det er å ha en tenåringsdatter.

Min datter er på ferie med pappaen sin og jeg tenker "Hvor er det blitt av alle de årene? Hva har skjedd? Hvorfor har jeg ikke nytet tiden med datteren min mer? Hvorfor har jeg ikke et sånt forhold som Lorelai og Rory har?". Jeg føler at tiden løper fra meg.

Jeg er så lei meg og opprørt. Hele barndommen hennes er borte og jeg vet ikke hvor jeg har vært i all den tiden. Tiden har gått så rasende fort.

Jeg merker at nå er min siste sjanse. Jeg må finne på ting alene med henne. Siden lillebror kom så har forholdet til henne fått en knekk. Det føles som om hun flytter ut neste uke. Det er faktisk så fort tiden går.

Jeg sender melding til henne "Vi må se på Gilmore Girls sammen!". Hun svarer: "Ja, da gjør vi det."

Er litt lettet. Men jeg merker også at jeg må etablere en rutine hvor jeg bare finner på ting alene med henne. Om det ikke er for sent.

Nå er hun tilbake hjemme og vi har gjort en avtale at vi skal finne på noe. Vi skal dra til Oslo og besøke alle stedene hvor vi pleide å være. Frogner og Frognerparken, så Grunerløkka, Sophienbergparken, hennes gamle barnehage. Det gleder jeg meg til.

På mange måter er jeg nok en bedre mor enn Lorelai. Jeg gir mine barn sunn mat istedenfor fast Food og Poptarts og masse godteri. Og en del annet.

Men jeg er veldig inspirert av hvordan Lorelai ER med Rory. Hvor raus og forståelsesfull hun er med henne og hvor mye hun prioriterer henne.

Takk, skaperne til Girlmore Girls for at dere har vist meg veien. Veien ut av en mørk tid. Og varslet meg nå at jeg må prioritere mitt forhold til min datter før hun flytter ut.

<3


2016


Ha en herlig lørdag dere<3 Husk at tiden med barna går fort.

#girlmoregirls #alenemamma #lorelai  #rory  #mor #datter #tv #serie #tenåring

 

Freshsister

Her kan du regne med vegetar oppskrifter og du kan lese om min historie og hverdag som fransk/tysk alenemor. I tillegg har jeg en master i interiørarkitektur og ønsker å inspirere deg. Er dette noe for deg? Velkommen! Kontakt meg på freshsisternorway@gmail.com

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no