10 ting dere ikke visste om meg

  • 04.03.2017 kl. 08:08

Truck
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

  1. Jeg har lastebillappen men har aldri kjørt en eneste lastebil. 
  2. Når jeg var syv kræsjet jeg med sykkelen min og knakk begge fortennene.
  3. Jeg er også en "mamma til Michelle". Ja helt sant, lenge før Anna Rasmussen kalte jeg min datter "Michelle". 
  4. Har hatt en veldig kristen oppvekst med søndagsskole og bordbønn og mye mer. Synes ikke så mye om det nå lenger.
  5. I 1996 fikk jeg en tatovering i San Diego, California. 
  6. I 2009 startet jeg interiørblogg som het "House of Nicole". 
  7. Jeg feiget ut fra min første oppkjøring. Avlyste den siden jeg hadde glemt brillene mine men sto neste gang. 
  8. Jeg er eldst av fire søsken, har to yngre brødre og en yngre søster. Alle bor i Tyskland og jeg ser dem stort sett kun engang i året.
  9. På ungdomsskolen ble jeg utestengt fra jentegjengen. Klærne mine var ikke bra nok. Men jeg fant nok egne venner som heller ikke var de kuleste. Dessverre ble det sånn at når jeg fikk meg en "kul" kjæreste og i tillegg begynte å røyke at jeg plutselig ble populær. Så teit;)
  10. På min åttende bursdag måtte mammaen min sende alle gjestene hjem fordi jeg lå med tannverk. Når jeg tenker på det nå må jeg le litt. Men litt tragisk er det også. 


Dette var min logo til bloggen.
 


Tatoveringen, ikke så lett å se her. Det fremstiller et hulemaleri av en vikingship.

 


"Min" Michelle<3

 

Ønsker dere alle en vidunderlig helg! Lillegutt og jeg skal snart pakke bilen og ta turen opp til Løken for å besøke Aleks og barna. Nå har jeg endelig en bil som det går an å kjøre med og hvor vi kan høre på musikk. Det tar jo en time å kjøre dit. Vi skal kose oss og jeg gleder meg:)

#10tingdereikkevisste #alenemor #freshsister #barn #tatovering #houseofnicole #blogg #lastebilførerkort #helg #familie

 

Alle delinger blir satt pris på!

Følg Freshsister på Facebook!

Er du alenemamma? Bli med i vår Facebookgruppe "Lykkelige alenemødre"

Les også bloggen til kjæresten min HER

JEG HAR MISTET TVILLINGER

  • 26.02.2017 kl. 08:42



-Jeg tror jeg vil ta abort. 

-Vi må ta en ultralyd.

-Ikke vis meg bildene.

-Du skal ha tvillinger.

Gynekologen bestemte seg allikevel for å vise meg bildene. Jeg fikk de med hjem. Og da begynte jeg å se på dem. Mye. Jeg begynte å forelske meg i de to små vesener. Jeg begynte å snakke til dem. Jeg begynte å ombestemme meg. Etter en uke skulle jeg tilbake til gynekologen. 

-Jeg har ombestemt meg. Jeg vil beholde dem.

-Jeg finner ingen hjerteslag. De er døde. 

HVA? Det kunne kunne ikke være mulig. Nettopp hadde jeg vunnet to mennesker. Skal jeg ha mistet dem igjen?

Jeg klarte ikke å holde tilbake tårene. 

-Hva skjer nå?

-Enten du får veldig vondt og da må du dra på sykehus for en utskrapning. Ellers så kan vi bestille utskrapning nå. Du kommer til å blø. 

Gråtende tok jeg trikken hjem. Følte meg helt matt og utslått. Redd. De følgende dagene er tåkete. Min daværende kjæreste som er pappaen til min datter var i India på denne tiden. Eller var det Thailand? Jeg fikk besøk av en snill venninne.  Det var veldig rart å ha to lik i kroppen. Utrolig rart. Noe stort hadde skjedd i meg. Hormonene tok tak i meg og ristet meg. Jeg gråt mer eller mindre hele tiden. Må huske at jeg også er høysensitiv og føler enda sterkere. Syntes det var skummelt. Ville ikke på sykehus. Men jeg måtte. Husker ikke helt selve operasjonen. Jeg fikk lov å dra hjem. 

En uke senere fikk jeg store underlivs smerter. Hva skjedde nå? Etter jeg hadde snakket med legen kom hun frem til at utskrapningen kun hadde fjernet deler av barna. Det var rester igjen. Dette kan utvikle seg til kreft når man ikke er grundig. Jeg måtte inn igjen. Husker ingen detaljer bortsett fra at jeg begynte å bli sarkastisk og likegyldig. Sint. Hvordan var det mulig? Hvorfor måtte jeg gå gjennom alt dette? Jeg satt og ventet på sykehuset ved siden av mammaen min. Jeg gråt uten pause. Hun klarte ikke å støtte meg og virket sur. Lå på operasjonsbordet. Personalet trodde jeg var nervøs og prøvde å berolige meg og forberede meg. 

-Dere trenger ikke gjøre det. Jeg driter i hva som skjer med meg nå. Bare gjør jobben deres og ferdig. 

Tror de ble ganske overrasket. 

Jeg ville bare bli ferdig og få lov å få livet mitt tilbake. Men det var jo ikke bare det fysiske. Det handlet om noe psykisk også. Fikk timer i en rådgivning. 

-Du pleier ikke leve så fort.

-Nei.

-Du kan ordne begravelse. 

Jeg klipte det lange håret mitt kort. Dro på fotokurs på Island. Begynte å jobbe veldig mye. Vi ordnet en begravelse. Jeg følte veldig sterkt at jeg ønsket det. Klarte ikke å leve med at mine barn skulle bli kastet i søpla. De rundt meg rullet med øynene.

-Hvorfor må du ha en begravelse? Dette er jo bare tull. HERREGUD.

Om jeg kunne si noe til dere som har rullet med øynene og var kalde mot meg når alt dette skjedde. Ikke behandle andre mennesker sånn. Ikke gjør narr av andres følelser og behov. Du aner ikke hva de går igjennom. Om dette er det jeg trengte for å finne en fred og avslutning, om det er det jeg trengte for å kunne fortsette livet mitt på en positiv måte, then so be it. La andre være i fred. Ikke baksnakk. Det var så mange som skulle gi meg sin mening opp i alt dette. 

-Kjæresten min synes du bør ta abort.

Hva i helvete? Ikke bland dere inn. Det er så utrolig personlig. Vi mennesker har mye å lære om hvordan man skal behandle andre opp i en slik situasjon. 

-Jeg er gravid.

-DRITT!

Vis mer respekt, folkens. Vær støttende, ikke dømmende. Ikke gi råd om ting du ikke engang ble spurt om. Ord kan skjære som kniver.

Enden av visa var at min daværende kjæreste kom tilbake fra Thailand. Han flyttet inn hos meg i Tyskland. Vi hadde noen fine år sammen. Jeg tok min master og han hjalp meg. Han var den eneste som noenlunde forsto hvordan jeg hadde det. Og han var fantastisk og støttende, dømte meg ikke. Han gjorde alt som jeg ville det. Det var gull verdt. Etter jeg hadde tatt min master flyttet vi til Norge og fikk vår vakre datter sammen. Når jeg ble gravid i Norge var det ikke et sekunds nøling om vi skulle beholde henne. Selv om det ikke var planlagt. Hun ble en utrolig fin trøst. Dessverre skar forholdet seg etterhvert av andre grunner. Men vi har mye som forbinder oss. Vi skulle hatt tre barn sammen. Disse barna var antagelig en gutt og en jente og de skulle vært 15 nå. Født i oktober 2001. 

Tårene renner ned kinnene mine nå. Jeg visste ikke at det fortsatt var så mange følelser knyttet til dette. Lenge har jeg kviet meg for å skrive dette innlegget. Men det føles godt å få det ut. Det må jo være flere som har opplevd dette. Du kommer til å bli lykkelig igjen. Du kommer deg over det. Anerkjenn dine følelser og gjør det som skal til for å komme over det. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte mene. Få forstår og det er DIN reise. Sender en stor klem til alle som har opplevd spontanabort<3



#spontanabort #tvilling #utskrapning #blødning #sykehus #helse #familie #barn #lege #begravelse

Alle delinger blir satt pris på!

Følg Freshsister på Facebook!

Er du alenemamma? Bli med i vår Facebookgruppe "Lykkelige alenemødre"

14 år i Norge - slik var min første dag

  • 08.02.2017 kl. 07:16






Igår hadde jeg mitt 14 årige jubileum i Norge. 7. Februar 2003 kom jeg hit. Med Kiel fergen. Det var en kald dag og masse masse snø. Spent sto jeg på dekket av fergen når den kjørte sakte inn i den isete Oslo fjorden. Ved siden av meg faren til min datter som er fra Bergen og min kjære lillebror. Vi tok en røyk. I bunnen av fergen sto transporteren vi hadde leid i Tyskland og som broren min skulle kjøre tilbake. Operaen var ikke bygd enda. Jeg husker at jeg synes det var veldig vakkert men fryktelig kaldt. Hadde jo kun vært i Norge om sommeren frem til da. Kulden tok tak i meg og ville ikke gi slipp. Det var tidlig morgen og mørkt. Etter vi var fremme tok det en stund å komme seg gjennom tollen. Det var mye venting. Endelig fikk vi kjøre. Brøytekantene var høye og når vi kom frem på Høvik i Bærum slet vi ordentlig med å komme oss opp vinterveiene. Jeg husker søte fargerike husene med fyr i peisen. Det var et koselig sted å komme til. 

Huset var ganske nytt og fint men vi skulle bare leie sokkelen. Og den var mye mindre enn vi hadde antatt. Kusinen til samboeren min hadde sett på den og godkjent. Soverommet luktet ikke særlig godt men men. Vi begynte å tømme transporteren. Leiligheten var iskald siden gulvvarmen ikke var slått på. Vi brukte stekeovnen til å få inn varme haha. Når transporteren var tom var leiligheten omtrent fylt topp til taket. Broren min dro og jeg kjente tårene presse på. 

-Skal du forlate meg her i dette kuldehullet? 

Men beslutningen var jo tatt, jobben og leiligheten var sagt opp, pengene brukt. Det var ingen vei tilbake. Bilen og han bare forsvant ned bakken. Vi gikk inn og begynte å pakke ut. Handlet sikkert noe mat etter en natt med lite søvn. Helt slått ut og kald. Mer husker jeg ikke av denne første dagen. Dette var starten på et stort eventyr. Lite ante jeg hva jeg hadde i vente. Jeg har alltid vært eventyrlysten. Pushet meg selv til mine grenser. Men det betyr ikke at det ikke var tøft for meg. 

#norge #snø #vinter #ferge #kielferge #oslofjord #transporter 

Min venninne

  • 07.01.2017 kl. 07:55

Birthday Party
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Jeg møtte deg i stuen på min 20. bursdag. I Boston, USA hvor vi begge var Au pairs. Hvor min vertsmor hadde laget overraskelsesfest til meg.

Siden da hang vi mye sammen. Vi var partyjenter. Unge og ukymret.

Vi gjorde noen ting som var ganske farlig og på kanten. Når jeg tenker tilbake blir jeg nesten dårlig. Og redd for hva mine egne barn kan finne på når de blir litt eldere.

Nå vil jeg ikke være dårlig forbildet for noen av de unge menneskene som leser bloggen min.

Vi hadde det i hvert fall enormt gøy og opplevde mange eventyr sammen.

Så fikk du deg kjæreste og vennskapet ble litt mindre intenst.

Når vårt år var over dro vi begge tilbake til Tyskland. Vi bodde to timer fra hverandre og fortsatte å møtes.

I hvert fall en gang i året. Og vi hadde mange telefonsamtaler.

Woman smiling while telephoning
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Vi fulgte med på livene til hverandre.

Du fikk tidlig barn og mistet deler av din familie.

På denne tiden vet jeg ikke om jeg stilte opp godt nok for deg. Jeg levde et ubekymret studentliv uten barn.

Mens du møtte den harde realiteten med barn, jobb og tøffe personlige erfaringer.

Hadde ikke mye forståelse for hva du gikk igjennom. Følte meg hjelpesløs og visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg. Fremdeles har jeg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har stilt mer opp for deg i denne perioden.

Jeg har alltid sett veldig opp til deg. Og jeg tror at du også alltid har respektert meg veldig.

Vi er både forskjellige og like.

Jeg er så glad i deg. Du har vært vitne til alle mine tøffe erfaringer i livet også.

Hele veien har vi vært på tråden med hverandre. Vi har lyttet og gitt råd i timevis. Vi bryr oss veldig om hverandre.

Dette vennskapet er et som ikke må ha vann hver dag. Så fort vi møtes eller snakkes fortsetter vi der vi avsluttet sist.

Vi har tatt tog, bil og fly til hverandre.

Og jeg bare håper så mye at vi kan fortsette med dette.

Jeg er glad for at du har hatt mye tålmodighet med meg. En uendelig tålmodighet og tro på vennskapet. Dessverre setter økonomien en brems på hvor mye vi kan møtes eller reise bort sammen.

Din tilbakemelding er veldig viktig for meg. Vi passer på hverandre og løfter hverandre opp. Vi har vært hverandres støtte gjennom godt og vondt.

Vi dømmer ikke hverandre.

Dette er et vennskap som virkelig er en drøm. Om ikke du hadde gjort en innsats i starten for å pleie det hadde det kanskje aldri blitt sånn.

Du har lært meg hvordan å være venninne. Er så veldig glad i deg. Du vet hvem du er<3

Best friends - hugging women
Licensed from: phakimata / yayimages.com

 

#vennskap #alenemor #livet #aupair #USA #barn #familie #venninne

Alle delinger blir satt pris på!

Følg Freshsister på Facebook!

Er du alenemamma? Bli med i vår Facebookgruppe "Lykkelige alenemødre"

Jeg har en visjon om å gjøre livet til alenemammaer litt bedre. Å skape mer samhold og kommunikasjon mellom oss. Å gjøre alenemammaer mer selvsikre og stolte. Å se mulighetene istedenfor begrensningene<3 Heia alenemødre!

 

 

HAN BARE HOPPET NED FRA BROEN

  • 16.10.2016 kl. 08:51




 

Tyskland. Jeg var 17.

Kommer aldri til å glemme denne morgenen. Jeg kom inn på skolen og skulle til å sette meg i disse merkelige fargerike åttitalls plastbenkene. Det var en rar stemning.

Noe var gærent. Noen av mine medelever satt fremoverbøyd med hendene foran ansiktet. Noen gråt stille.

Da kom en av lærerne til meg og ba meg sette meg.

"**** har tatt livet sitt. Han har hoppet ned fra Müngstener Brücke i går."

Fargen må ha forsvunnet fra ansiktet mitt. Jeg følte meg helt tom og totalt sjokkert. Jeg åpnet munnen og klarte ikke å lukke den.

"Hva?" det er jo ikke mulig!

Jo, dessverre.

"Det er i dag hvor dere er blitt voksne." sa hun.

Nevnte gutten var en av de to guttene jeg var mest venn med på ungdomsskoletiden. Men ikke så mye de senere årene.

Han var blitt "kul" og "hippie". Han hadde begynt å drikke mye øl. Musikk ble veldig viktig.

Han var jo en av oss. Jeg skjønte ikke hvorfor han hadde falt utenfor. Hvorfor han følte seg så ensom og uforstått.

Mye vi aldri fikk vite.

Hele trinnet hang sammen og gråt hele dagen. Hjemme hos en aller annen klassekamerat som jeg aldri har vært hjemme hos før. Jeg var ikke en av de kule. Men denne dagen var vi alle like. Vi hadde kjent gutten siden vi var 10/11 år gamle. Vi hadde vært sammen med han hver eneste dag i 7 år!

Begravelsen var utrolig tung. Over hundre tenåringer og voksne i sorg.

Dette skulle ikke ha skjedd. Det var tunge dager. Jeg savner deg fortsatt.

Håper du har det bra der du er nå. Håper du har i etterkant fått sett på ting fra et annet perspektiv.

Mammaen hans var gymlærerr på skolen vår. Han hadde en yngre søster. Jeg syntes så synd på familien hans. Dette skulle aldri ha skjedd. Han var så en utrolig god gutt. Han hadde et hjerte av gull. Men han var også en følsom kunstnersjel. En musikker.

Jeg vet ikke hva som har drevet han dit. Tårer i øynene.

Vi kommer aldri til å glemme deg.

-

Han kom aldri tilbake.

Fra en dag til den andre var han borte. Han ble borte for oss for alltid.

Han hadde også en kjæreste. Det må ha vært utrolig vondt for henne.

Jeg kjente meg maktesløs. All energien forsvant. I stedet kom det angst. Kunne flere bare finne på å ta sitt eget liv?

Kunne vi ha forhindret det?

Nede ved broen lå en klubb. Som ironisk het "Exit".




 

Fordi mange hadde tatt livet sitt på denne broen. Tårene kommer tilbake når jeg tenker på det. Stakkars gutt. Hvilket helvete må han har gått igjennom når dette virket som det beste alternativet.

Så mange ganger har jeg gått tilbake og prøvd å se situasjonen fra hans perspektiv. Hvordan må det har vært å gå opp dit. Å se ned. Å hoppe i døden.

Jeg kunne bare ikke fatte det. 
Jeg var en liten jente på denne tiden. Det var det verste som hadde skjedd i mitt liv frem til da.

Innimellom ble jeg også litt sint. Mange som var sinte på ham. Hvordan kunne han gjøre dette mot alle rundt seg?

Men i senere årene etter skilsmissen kjempet jeg selv mot depresjon en stund. Og da forsto jeg.

Klumpen i halsen blir så vondt at det blir vanskelig å svelge. Bare det å puste gjør vondt. Hvert sekund i livet er en kraftanstrengelse.

Det legger seg en kåpe av bly over en. Tilværelsen blir så vond at man bare vil få en slutt på smerten.

Man blir helt blind. Smerten blir så overveldende og altoppslukende at man må bruke store krefter for å overleve en dag.

Å stå opp. Å komme seg ut av døra.

Et år etter hans selvmord hadde jeg selv min første depressive episode.

I to uker satt jeg på gulvet på rommet mitt og pratet med ingen.

Det var juleferie og min familie kunne jeg ikke snakke med. Jeg hadde få venner. Min bestevenninne hadde reist bort.

Min kjæreste hadde gjort det slutt med meg.

Jeg så ingen utvei. Dette var grusomt men når venninnen min kom tilbake fra ferien ble jeg revet ut av depresjonen med en gang. Så dette var bare en veldig lett depresjon.

Jeg følte meg ensom. Det var mørkt og dårlig vær. Skal ikke så mye til for å få en tenåring ut av balanse.

Det triste er at jeg ikke følte jeg kunne snakke med foreldrene mine. Min søster hadde var lite hjemme og drev med dop.

Mine småsøsken var for små.

Jeg har sverget meg selv at mine barn aldri skal måtte gå gjennom noe sånt. Jeg vil aldri lukke kommunikasjonskanalen med dem.

Derfor har jeg lovet min datter at hun alltid kan komme til meg, uansett hva. Jeg skal ikke kjefte og straffe.

Klassekameratens død ble et tabutema. Ingen snakket om det.

 

Sliter du med depresjoner? Har du selvmordstanker? Har du et barn som sliter? Hent deg hjelp!

Ta opp telefonen og prat med noen. En eneste samtale kan redde liv. Disse menneskene som jobber der dømmer ikke. Du kan ringe, prate, gråte og spørre<3

Hjelpetelefonen 116 123, krisetelefonen 815 33 300, SOS chat 224 00 040, alle disse er døgnåpne. Om du googler "krisetelefon" så finner du masse.

Sender all min kjærlighet til dere som har det tungt om dagen og til alle som har mistet noen til selvmord. Jeg forstår, tro meg, jeg forstår<3

DU ER IKKE ALENE, SELV OM DET KAN FØLES SÅNN.

Har du mistet noen til selvmord og ikke forarbeidet det? Prat med noen som også har mistet personen<3

 

Følg Freshsister på Facebook!

Er du alenemamma? Bli med i vår Facebookgruppe "Lykkelige alenemødre"

#tenåring #depresjon #selvmord #bro

 

50 spørsmål

  • 15.09.2016 kl. 21:50

1. Hvor gammel er du?

42 år

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen?

På en måte ung, føler meg ikke som en gammel kjerring. Men har opplevd såpass mye på denne tiden at jeg føler meg veldig moden haha

3. Hva ville du bli da du var liten?

Frisør og advokat.

4. Hvor mange søsken har du?
Tre, 2 yngre brødre og en yngre søster. Også har jeg fått tre bonussøsken, alle er i Tyskland.

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag?
Sønnen og datteren min<3

6. Hvor høy er du?
163 cm

7. Hvem ringte du sist?
Fysioterapeuten min for å avlyse timen min i går siden lillegutt var syk.

8. Hvem ringte deg sist?

Fredrik, kjæresten min<3

9. Hva slags ringelyd har du på telefonen?
Stråle

10. Hva stod det i den siste sms'en du mottok?
Will do, susseoghjerteemoji.

11. Hva liker du best - å ringe eller sende sms?
Sender mye sms fordi det sparer tid, men skravler gjerne på telefon med kjæresten, venninner og familie når jeg har tid.

12. Hva er ditt favorittsted?

Liker meg veldig godt ved havet.

Vancouver
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

13. Hvilket sted liker du minst?
Kjøpesenteret på en lørdag, jeg tåler ikke alle sanseinntrykk på engang.

14. Når så du moren din sist?
I julen i fjor, altfor lenge siden...

15. Hva drikker du helst til frokost?
Kaffe med melk og vann.

16. Eier du dyrbare smykker?
Et smykke jeg fikk av eksen, bør få solgt det eller gitt det bort. Kjæresten min er utdannet gullsmed, så kanskje jeg får noen smykker der i fremtiden?!

17. Når snakket du sist med en fremmed?
I går når jeg hentet brillene mine på postkontoret.

18. Hva hører du på akkurat nå?
Oppvaskmaskinen jeg nettopp satt på, men straks skal jeg slå på P3 morgen med Ronny og Silje<3

19. Hva har du alltid i vesken?
Lommebok, paraply (regner det så blir håret mitt krøllete), mobil, nøkler, leppomade, nesespray, ørepropper, mobillader, en liten notatbok, penn, briller og cashewnøtter.

20. Er foreldrene dine gift eller skilt?
De er dessverre skilt. Skilte seg etter 25 år. Pappaen min har vært samboer lenge med en herlig dame og mammaen min er lykkelig med hund og hest og masse venninner.

21. Når står du opp i hverdagen?
Klokka 6:05 som regel hvis ikke det var en veldig dårlig natt. Elsker å være a menneske!

22. Når står du opp i helgene?

Ofte på samme tid, siden jeg da får litt dyrbar alenetid på morgenen. Alenemødre får ellers knapt nok alenetid. Det er ofte da jeg blogger! Men noen ganger blir det også klokka syv eller åtte.

23. Sover du på en spesiell side?
Alltid helst på høyre siden med armen og puta under hodet.

24. Hva kan holde deg våken om natta?
Min herlige sønn som noen ganger roper høyt i søvnen, naboer som fester eller hvis jeg gruer meg veldig til noe neste dag. Men dette skjer ikke så ofte.

I går natt var sønnen min syk og holdt meg våken da, stakkars.

25. Hva var det siste du spiste?

Det var i går kveld, en neve med cashewnøtter.

26. Hva var det siste du drakk?
Kaffe med melk, drikker den nå<3

27. Har du noen gang vært forelsket?
Ja, det har jeg.

28. Hvor mange steder har du bodd?
Mange, Wuppertal, Wermelskirchen og Koeln i Tyskland, Boston i USA, Bærum, Grunerløkka og Ski. Skulle gjerne bodd i Syden og har en stor lengsel etter Frankrike. Eller California.

29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
Et fotavtrykk av datteren og et håndavtrykk av sønnen  min i ramme, fra når de var små.




 

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din?
Aner ikke. Vi er veldig åpne med hverandre. Men vi kjenner ikke hverandre så lenge, så det er mye han ikke vet. Kanskje at jeg krasjet med sykkelen min når jeg var syv år gammel og knakk tenner og fikk arr på overleppen?

31. Hva har du hatt av kjæledyr?
Vi hadde en hund som het Nicky når jeg var liten, så hadde vi katter, geiter, hester og flere hunder under hele oppveksten. Barna mine fikk hetterotter for noen år siden men de har vi gitt bort.

32. Når er Norge på sitt beste?
Definitivt om sommeren. Men det er "not too shabby" når det er ordentlig vinter heller! Elsker å gå på ski.

33. Hva er drømmejobben din?

Å være eiendomsinvestor, toppblogger og coach på samme tid. Har lyst å kjøpe, bygge om og selge eller leie ut eiendommer og blogge om det.

34. Når var du i kirken sist?
Noen uker siden i begravelse.

35. Hvor drar du når du er trist?
Det kommer an på hvorfor. Sengen min er et godt sted, en tur ved vannet eller i skogen når jeg må tenke. Trenger jeg å prate med noen er det ofte kjæresten eller venninner jeg prater med på telefon. Mammaen min eller barna.

36. Favorittfarge?
Har alltid vært blå men elsker alle farger. Farger gir energi og livsglede! De siste årene har jeg blitt mer og mer glad i rød.

37. Hva var det siste du kjøpte?

Briller på nett.

38. Hvilken bok leste du sist?
The highly sensitive person, skrevet av Elaine Aron.

39. Kan du bytte olje på bilen?
Ikke bytte men måle og fylle på.

40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet?
Ja for veldig mange år siden når de tok meg på krisesenter på grunn av samboeren min.

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
Et stort eget hus:)

42. Har du tatoveringer?
Ja, en jeg tok når jeg var 22. På høyre skulder, det er et hulemaleri av en vikingship. Tok den i San Diego, California.



 

43. Hvilken øyenfarge har du?
Grønn-grå-brun med sort ring rundt.

44. Hvem er din favoritt på snap?
Liker ikke snap, tror jeg er for gammel for det. Men datteren min sender mange kule...

45. Hva gruer du deg til?

Prøver å ikke grue meg til noe, tror det kommer bare negativt ut av det å grue seg. Man skal visst alltid forvente det beste.

46. Hva gleder du deg til?
Å ta barna til Tyskland i julen for å feire sammen med familien min. De har ikke sett barna på to år.

47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
"Fyll på kantinekortet" på en postit. Dette er til datteren min på ungdomsskolen.

48. Hva var det siste du grublet på?
Forholdet til kjæresten, bosituasjonen min.

49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg?
Sette alarmen på 6:05, sett inn ørepropper.

50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget?

Suse avgårde til hals-nese-ørelegen og levere datteren min hos kjeveortoped. Jobb etter det.

Vil du ha eksen tilbake? Les om min erfaring

  • 10.09.2016 kl. 09:27

Mamma, han vil skille seg. Han har slått opp med meg. Han vil selge huset." fortalte jeg henne gråtkvalt og med tungt hjerte.

Hennes svar:

-DU MÅ PRØVE Å FÅ HAN TILBAKE!

Lost love concept.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

Hun var så klar og tydelig på dette. Tross alt er hun jo moren min. Dessverre var jeg for svak for å gjøre meg opp en egen mening eller snakke med andre.

Jeg var et vrak og hadde ingen meninger lenger. En lekeball som andre kunne sparke rundt. Jeg hadde mistet alt jeg hadde bygget meg opp over 37 år.

Forstår jo hennes standpunkt og mening. Hun kunne jo ikke vite situasjonen. Hun kunne ikke vite at jeg ville høre på henne.

Men det gjorde jeg altså. Mistet et helt år av mitt liv. Kuttet dypt inn i sårene som fortsatt blødde. For å være litt dramatisk.

Jeg var som en hund, som ble kastet ut i vannet uten å kunne svømme. Måtte padle så voldsomt bare for å ha hodet akkurat over vann.

Uten noen plan, uten noen retning, uten noe som helst oversikt.

Så der var det deilig at noen bare fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Klart og tydelig.

Så dette ble min misjon for 2011: få eksen tilbake. Gjøre absolutt alt jeg kunne for å få han tilbake. Jeg kan ikke beskrive hvor ille dette var og hva det gjorde med meg.

Å gi håp til en håpløs er som å gi heroin til en narkoman. Dop. Håpet ble altoppslukende. Men for å klare å vise han at jeg var bra nok, følte jeg at jeg måtte gå med på alt han gjorde, akseptere hvilken som helst oppførsel fra han.

Når påsketiden kom var pappaen min og samboeren hans på besøk. To engler i all min skjelvende elendighet. Denne elendigheten som jeg måtte skjule foran barna og på jobben min som kjøkkenkonsulent.

Jeg skulle være så sterk, jeg skulle vise han hvor bra jeg er. At han ikke bare kunne gi meg opp så lett. At jeg var verdt det.

Noe mer fornedrende kan du lete etter.

Min selvrespekt gikk rett ut av vinduet hver eneste dag.

I skrivende stund kjenner jeg tungheten komme tilbake, tungheten i brystet. Brystet blir så trangt så trangt, slik at man nesten ikke har noe rom igjen i lungene. En veldig liten plass å jobbe med.

Dette var min hverdag.

I denne skjebne svangre påsken i 2011 når pappaen min var på besøk, skjedde det noe.

Jeg fulgte magefølelsen og snooket på eksen. Han skulle være bortreist på Vestlandet og ha en liten ferie med datteren sin.

Husker ikke hvordan jeg fant dette ut men jeg fant ut at han ikke var sammen med datteren sin men med venner og damer. Dette er ikke ment for å henge han ut.

Dette er kun ment for  beskrive hvordan jeg opplevde alt.

Jeg skjønte på han at han hadde fått seg en ny dame der borte.

I dette øyeblikket falt hele korthuset av håp som jeg hadde bygget opp, sammen.

Hele min verden ramlet sammen på nytt. En gang i februar og en gang i april.

Hvordan skulle jeg takle det. Inni meg skrek det bare av smerte. Min mann, min elskete mann med en annen. Tårene strømmet ut hemningsløse. Jeg måtte skjule det for barna. Jeg tok en røyk. Og en til og en til. Var helt skjelven. Klarte ikke å spise eller sove.

Cigarette
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

Sammen med pappaen min. Han var bare der. Han sa ikke mye. Han bare så på meg og nikket. Han forsto. Ingen skulle såre jenta hans.

Det er så rart. Hvordan den personen man elsker mest kan ha en sånn makt over en og såre en så ubeskrivelig dypt.

Jeg er ikke stort vant til å bli forlatt. Peier å være den som forlater.

Så antagelig trengte jeg dette for å vokse.

Tårene strømmer nå hvor jeg skriver. Som Crohnsglede Ida skev nylig "bloggen ble til terapi jeg ikke visste jeg trengte."

Det der er ikke så lenge siden.

Jeg tok en del dårlige valg. Blant annet å henge han ut på Facebook. Å krangle med familie hans. Det føltes som om alle bare var imot meg. Hele verden ble imot meg. Familien hans forsvarte han. Jeg hadde ingen som forsvarte meg. De hadde tatt meg inn i varmen og vært min familie. For meg som var alene i Norge. De som hadde tatt meg inn stengte meg ute i kulden når han gjorde det.

Jeg forstår jo dem. Men akkurat når jeg trengte noen mest hadde jeg ingen.

I hele 2011 gjorde jeg alt for å få han tilbake. Til tross for ny dame og alt.

Vi pusset opp huset ferdig og jeg håpet jo så veldig at han ville ombestemme seg når huset var ferdig og pent. At han skulle se hvor hardt arbeidende og grei jeg var. Hvor mye jeg ga.

Jeg ga og ga. For noe tull.

Composite image of businessman stepping on tiny businesswoman
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg bør ha skrapt sammen de siste restene av selvrespekt som jeg hadde igjen og dratt min vei. Gitt til barna istedenfor til en mann som ikke ville ha meg lenger.

For barna trengte meg på denne tiden. Jeg var helt blind. Men alltid er man etterpåklok så klart.

Jeg inviterte han på standup på Latter, jeg drakk kaffe med han, lagde mat for han, jeg kjøpte meg ekstensjons, jeg kjøpte meg bøker "How to get your ex back".

Og jeg klarte det. Jeg fikk han tilbake. For en måned eller to.

Jeg var helt opp i skyene og begynte å planlegge vår nye fremtid sammen i hodet mitt.

Vi hadde solgt huset og bodde fra hverandre på denne tiden. Oktober var en bra måned for oss. I november ble det litt mindre kontakt. Men håpet livnærte meg i perioder av sult. Jeg lagde fantasibilder av håpet mitt. For et selvbedrag.

I desember reiste jeg med blandete følelser uten han og barna til Tyskland i julen for å være sammen med familien min.

Igjen var det magefølelsen som fikk meg til å ringe han opp. Og igjen ble jeg dumpet av ham. For 3. gang. Han hadde fått enda en ny dame, de var veldig lykkelige og hun fikk allerede lov å feire jul med familien hans skrøt han.

Jeg husker hvordan jeg sto på midt i veien på landet hos moren min. Vinden blåste iskald og jeg hadde dårlig dekning.

Woman with a stern expression on her face while holding a phone
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Han hadde dumpet meg for tredje gang på ett år. Man skulle tro at jeg da endelig forsto. Men ikke før etter mammaen min sa at jeg nå ikke skulle gå tilbake til han kunne jeg gi slipp.

Denne julen ble tilbrakt med å smi de verste og mest latterlige hevnplaner mot han. Jeg kan le av det nå. Men kunne jeg gå tilbake og møte meg selv på denne tiden, så hadde jeg gitt meg en klem. En lang klem. Og sagt at dette er ikke din feil. Nå må du ta godt vare på deg selv og barna dine.

Hyggelig som livet var på denne tiden så fikk jeg også sparken fra jobben. Salgstallene min var blitt for dårlige. Ikke rart når jeg bare så vidt kunne ha hodet over vann av kjærlighetssorg.

Sjefen min visste derimot ikke at jeg for lengst hadde fikset meg en ny og bedre jobb.

Herregud.

Dessverre må jeg si at alt dette virkelig har hjulpet meg til å bli kjent med meg selv og å modne. Jeg er så utrolig mye mer moden nå enn jeg var for fem år siden. Endelig har jeg lært å stå opp for meg selv. Å sette grenser. Å følge magefølelsen. Å bli glad i meg selv. Å bli interessert i meg selv igjen.

Men det har vært en lang vei.

Antagelig trengte jeg å bli sparket når jeg var på gulvet for å endelig forstå: DET ER NOK! DET ER HER GRENSEN MIN GÅR!

Jeg bør ha slått i bordet mye før...

Eksen og jeg har et veldig bra forhold til hverandre i dag. Vi har et fint vennskap og samarbeider helt topp.

Akkurat nå føler jeg meg tom. Og LETTET.

Så hva tror du jeg svarer om noen spør meg "Skal jeg prøve å få eksen min tilbake?"

HAHA KAN DU TRO.

Over er over. Frem og tilbake lager bare dypere sår og større arr. Men det har også vært veldig lærerikt da. Jeg er virkelig blitt glad i meg selv nå og lar ikke andre tråkke på meg lenger.

Og se, jeg blir også mye bedre behandlet av omverdenen.

Sender klemmer til dere<3 Spread the love<3 Klemmer til alle dere som er blitt forlatt. Som er ulykkelig forelsket, som er blitt bedratt og skuffet.

For når en innser sin egen verdi, så stopper det.

Er helt utslitt nå etter å ha skrevet dette.

Kanskje JEG TRENGER NOEN KLEMMER FRA DERE NÅ for engang skyld?!

Vi prates.

 

 

#brudd #eks #kjærlighet #alenemamma

 

 

NÅR DIN SØSTER BLIR NARKOMAN - 1992

  • 25.08.2016 kl. 15:00

Sterkt innlegg, ikke les dette hvis du er under 16.

Dette er et veldig ømt tema for meg. Så ømt faktisk at jeg har klart å fortrenge det i flere år. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Blir kvalm av sprøyter og veldig berusete mennesker. Og veldig trist.

Min lillesøster, som kun er ett år og fire måneder yngre enn meg var min første bestevenn. Hun var mye mer vill og rampete enn meg. Problemer på skolen, mobbing, problemer med autoriteter. Det var en uro i henne som jeg ikke hadde. Hun følte seg tiltrukket av mørke skjebner.

Når vi var 12-13 år gamle så vi på filmen "Wir Kinder vom Bahnhof Zoo" hvor en ung jente blir narkoman i Berlin.

Jeg så den en gang, hun så den sikkert 20 ganger og ble helt fasinert.

Hjertet mitt banker og jeg blir skjelven av å skrive om det. Det er ikke ofte jeg prater om dette.

Men jeg vil dele. Kanskje noen andre har opplevd noe lignende og det føles godt å vite at man ikke er alene.

Jeg husker godt at jeg kom hjem en dag og kun lillesøster var hjemme. Jeg var 13, hun var 12. Jeg fortalte henne at mine klassekamerater hadde hatt fest og at de ble fulle. Hvordan de oppførte seg da og så videre. 

Så sa hun "mamma og pappa kommer ikke før om noen timer, la oss prøve å bli full."

Pappa hadde alltid en eller annen snaps og sikkert også vin. Jeg bestemte meg for å bare se på mens hun drakk seg full for første gang. Jeg synes det var skummelt. Hun begynte å oppføre seg merkelig og lo hele tiden. Til slutt sovnet hun og ble helt slapp. Jeg dro henne opp trappen og la henne over kanten til badekaret. Dusjet hodet hennes kalt. Så våknet hun og ble edru.

Ikke lenge etter begynte hun å røyk hasj. Med jevne mellomrom kom hun hjem full. En jente på 12.

Hun var jo min lillesøster, så kjent men samtidig så fremmed.

Jeg skjelver fortsatt og hendene mine er iskalde.

Så gikk det i noen år. Merkelige mennesker gikk inn og ut av huset vårt. Tømte hele kjøleskapet.

Vi begynte å savne penger. Sparegriser var tomme og større summer forsvant fra mammas veske. Hun var ofte borte flere dager på rad. Skolen var ikke noe tema for henne lenger.

Og en dag kom jeg hjem etter hun hadde vært borte igjen. Jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket. Tårene triller nå mens jeg skriver dette.

Mamma og pappa sto på kjøkkenet.

"Vi må snakke med deg. Jeg ble ringt av sykehuset i Wuppertal for å hente henne. De ga meg jakken hennes i hånden. Når jeg så gjennom lommene så fant jeg en sprøyte."

Jeg husker at tiden sto helt stille. Jeg følte meg som om bakken forsvant under meg. Dette måtte være noen andre sitt liv. Dette kunne ikke skje oss.

Til slutt brøt jeg ut i gråt "Men hun er jo lillesøsteren min!". På dette tidspunktet var hun vel 17 år gammel.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle dette og hva det betydde.

Hun var inn og ut av avvenning i en periode, noen velmenende kristne prøvde å "redde" henne. Jeg husker at jeg begynte å røyke. Tenkte "Hvorfor skal jeg hele tiden være så perfekt og forbilledlig om søsteren bare driter i det."

Det ble en krykke for meg og en trøst. Jeg hang med venninner som også hadde "problemer" hjemme.

En dag ble det familiemøte igjen. Lillesøster var på rommet sitt. Pappa sa "Vi har besluttet at vi må kaste henne ut av huset. Vi vil beskytte dere andre tre søsken".

Så vondt det føltes må jeg si at jeg var så glad for at pappa tok tak og tok en tøff beslutning. Mamma gråt.

Vi gikk samlet på rommet hennes mens pappa ba henne flytte ut øyeblikkelig. Hun var veldig sint. Det var vondt men jeg følte meg trygg igjen for første gang på en lang stund.

Vi fortsatte å leve livene våre.

Mamma sa engang "Når jeg er ute om kvelden og kjenner at jorda er frossen, så lurer jeg på om hun fortsatt lever." Hun slet veldig. Men fant noe trøst i hestene sine<3

Nå hvor jeg er mor selv kan jeg tenke meg hvor ille dette må ha vært for henne.

Jeg ble ferdig med videregående og flyttet til USA i ett år. Hadde det gøy, reiste, festet med venninner, dro på konserter, lo og ble kjent med hvem Nicole egentlig er. Uavhengig av dramaet hjemme.

På et tidspunkt spurte noen meg om jeg har søsken. Plutselig kom jeg på at jeg faktisk har en lillesøster som det ikke går bra med. Jeg skammet meg. Tenkte at sånt bare skjer i dårlige familier. Fortalte ingen om det.

I dag vet jeg bedre. Og det er stor hjelp i å være åpen og dele vondt med andre.

Årene etter gikk uten at jeg så henne en eneste gang. Ingen visste om hun fortsatt var i livet. Jeg kom tilbake til Tyskland, flyttet for meg selv, begynte å studere og fikk meg samboer.

Samboeren foreslo en dag at jeg skulle ta opp kontakten med henne. Jeg bare stirret på han med store øyne "Er du gæren?".

Men så ble det til at han overtalte meg til å ta kontakt og invitere henne hjem til oss.

Så møtte jeg henne for første gang på 7 år: hun var fortsatt den gamle men så medtatt ut. Det lange mørke håret var bleket, ansiktet var oppblåst. Hun luktet alkohol. Hadde mange vinflasker i sekken og tømte dem mens hun satt i stuen vår.

Hun fortalte at hun hadde flyttet til Nederland, funnet "kjæreste" som egentlig var en hallik. De var mye på rømmen. Etter at hun dro følte jeg meg utslitt.

Fra denne tiden hadde vi sporadisk kontakt. Hun flyttet tilbake til Tyskland. Møtte en engel av en sosialarbeider som forandret livet hennes. Begynte på Metadon og fikk mer og mer kontroll over livet sitt. Men var fremdeles avhengig av alkohol.

Det gikk enda flere år hvor hun kom mer og mer tilbake til oss. Jeg er så takknemlig. For at jeg har fått lov å beholde henne. At hun kom tilbake. Hun var virkelig motivert og tok opp fag på skolen, ble ferdig med videregående og tok lappen.

I tillegg hadde hun jo pådratt seg Hepatitt C men ble faktisk frisk av det på mirakuløst vis. Dette er jo en sykdom som ikke forsvinner av seg selv. Men den gjorde det for henne.

Jeg er dypt takknemlig. Vet om flere som det ikke har gått  like bra med. I dag lever "hun" et noenlunde lykkelig liv.

Del gjerne, vi trenger mer åpenhet rundt tabu temaer.

Følg freshsister på Facebook, Instagram og Pinterest!

#narkoman #søsken #alkoholisme #helse #mamma #blogg #heroin #søster

Alene i utlandet med et spedbarn - 2004

  • 16.08.2016 kl. 16:16

Der sto jeg med henne på fem måneder i armen, som var helt avhengig av meg. Nettopp flyttet inn i en leilighet på Grünerløkka, uten jobb, kjente nesten ingen, kunne ikke norsk. Alle de årene jeg hadde studert og hatt et fullt liv med familie, venner, studier, jobb, reiser, håp. 
 
Nå sto jeg på bar bakke. Hadde forlatt min samboer, hjertet knust, drømmene knust. Fikk ikke lov å forlate Norge med min lille datter som var det eneste jeg hadde og som jeg elsket mer enn jeg noen gang har elsket noen. Lenket til Norge. 
Og da tok jeg en beslutning. Må jeg bli her, så må jeg bygge meg opp et liv. Være positiv og dritmodig. 
 
Hadde ingen mamma som kunne avlaste meg litt i noen timer, hele familien min var i Tyskland, 1000 kilometer unna. Det føltes tungt. Naboen min i leiligheten var glad i en fest, han var ungkar. Alle i bygården var glad i en fest, unntatt meg. Jeg var plutselig mamma. Veggene var tynne, nettene korte. Røyklukt kom gjennom veggen. 
 
Jeg følte meg som i en boble, langt unna alle andre. Maktesløs. 
Jeg så lykkelige mennesker som koste seg på gatecafe, tok en øl, grillet i Sofienberg parken. Det lykkelige livet var rett ved siden av meg, men utenfor rekkevidde.
 
Jeg satt bare på gulvet og gråt. Dag og natt. Dro til sosialen, fylte ut mange søknader, noen ganger fikk jeg penger, noen ganger ikke. Ammet, skiftet bleier, vasket leiligheten og grein. 
 
 

 
 
Ofte var jeg oppe til klokka fire på natten for å få litt tid for meg selv. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger. Hvorfor hadde dette skjedd? Hvorfor måtte jeg la meg overtale til å flytte til Norge? Bli gravid med engang og ligge med ekstrem kvalme på sofaen i flere måneder.
 
Se forholdet ryke og ta den tøffeste beslutningen jeg noen gang har tatt i mitt liv. Å forlate han. Å bli i Norge. Å starte et nytt liv fra intet. 
 
#alenemamma #ensom #mamma #hverdag #familie #baby #tårer

HVORDAN DET FØLES Å VÆRE TYSK ETTER ANDRE VERDENSKRIG

  • 14.08.2016 kl. 11:50

Første gang jeg forsto at jeg hadde gjort noe gærnt ved å bli født i Tyskland var når jeg var sånn cirka syv år gammel og ble mobbet på en lekeplass i Italia.

I det ene øyeblikket koste vi oss i sola med en is på huska, i neste øyeblikk ble jeg og søsteren plutselig omringet av barn som skrek "Hitler, Hitler, Hitler" til oss. Vi ble redde.



 

Denne situasjonen har preget meg veldig. Gråtende løp vi hjem og fortalte dette til morfar og mamma. Morfar har vært i krigen selv. Han sa neste gang skulle vi svare "Mussolini, Mussolini". For han hadde visst ikke vært noe særlig bedre.

Jeg skjønte absolutt ingenting. Jeg visste at det hadde vært krig og at besteforeldrene mine hadde opplevd den.

Men som liten jente ble jeg litt fascinert av krig. Det var noe spennende, noe ikke hverdagslig, noe uvanlig. Det hørtes ut som et forferdelig eventyr. Jeg stilte sikkert en million spørsmål.

Når vi begynte å bli litt større så husker jeg alle samtalene vi hadde rundt bordet i spisestuen til mormor og morfar. Hver gang ba jeg dem å fortelle om krigen. Kankje så mye at mamma syntes det var plagsomt.

De fortalte, men mest fra dems perspektiv. De nevnte ikke tall. De fortalte at det ikke var lov å hilse med "Guten Morgen" men man måtte si "Heil Hitler". Mormor var litt opprørsk og hun fortsatte å hilse med "Guten Morgen".

Hun fortalte at hun kom inn på bakeriet en dag. En ansatt spurte en kunde "Er du jøde? UT!"

Alle jodene ble tvunget til å bære en gullfarget stjerne en såkalt "Judenstern" på brystet utenpå jakken.


 

Jeg skjønte fortsatt ingenting. Hva var en jøde? Hva var galt med å være det? Hvor var alle jødene nå?

Mamma hadde oppdratt oss svært kristent så jeg kjente godt til bibelen. Jødene ble nevnt i bibelen. Jesus var jo jøde! Var var gærnt med det?

Når vi ble større så lærte vi om alt som hadde skjedd, på skolen. Vi ble vist de forferdelige filmene fra konsentrasjonsleir og så videre. Ble livredde. Vi gråt alle sammen. Også fikk vi på en måte vite at vi måtte skamme oss. Det var en merkelig stillhet i klasserommet etter disse filmene.

Den tyske nasjonaldagen blir ikke feiret spesielt. En feiring som dere har på 17. mai kan Tyskland bare drømme om. Om man våget å si at man var stolt av å være tysk, så ble man kalt "Neonazi". Den eneste tiden hvor det var lov å vise litt nasjonal stolthet var i forbindelse med fotball. Og det gjorde så godt. Det var en befrielse.

Det er jo ikke sunt at man lærer at man må skamme seg over sin nasjonalitet. Det gjør noe med en.

Et annet ord som var tabu og følelsesladet var "Verharmlosung" som betyr noe som "å gjøre det til noe harmløst".

Jeg husker at jeg satt med en jødisk venninne som forresten også har tysk blod og var født og oppvokst i Tyskland og min tyske kjæreste som overhodet ikke var neonazi. Vi satt på en restaurant og det brøt ut i en kjempekrangel mellom dem. Han må ha sagt noe som hørtes ut som "Verharmlosung" for henne og hun bare eksploderte. Jeg skjønner jo henne. Men i denne diskusjonen kan man ikke vinne. Jeg skulle ønske de aldri hadde begynt å prate om dette. Krangelen ble så ille at jeg valgte å forlate restauranten. Begge to er oppgående mennesker og pleide ikke oppføre seg sånn på offentlige steder. Da kan man se hvor følelsesladet dette temaet fortsatt er, da 60 år etter krigen var slutt.

I Tyskland jobbet jeg i en periode for en tysk psykolog og en amerikansk designer. En dag kom vi til å snakke om den tyske "folkeskylden" og kollektive skammen. Hun psykologen forklarte at historien og forskning hadde vist at en slik skam og skyld ville ta 200 år for å bli borte. Altså 129 år til med skam for det tyske folket.

Guilt concept.
Licensed from: 72soul / yayimages.com

Dette er ganske heftig. Heftige saker.

Jeg har ofte sagt "Men jeg har jo ikke gjort noe! Jeg har ikke drept eller plaget noen. Jeg har ikke fulgt Hitler. Hvorfor skal jeg føle meg skyldig? Det er ikke min feil!".

Men allikevel. Skylden og skammen blir vi født med. Det var på en måte ikke lov å si sånt.

Siden jeg har flyttet til Norge har jeg måttet lytte til en del vitser om tyskere. At jeg er så streng og det sikkert er fordi jeg stammer fra nazier. Men i det ligger det også en del respekt. Hvis ikke frykt.

Jeg mener bestemt at jeg har fått flere jobber på grunn av tyskernes gode rykte om grundighet, kvalitetesbevissthet og høy arbeidsmoral.

          
 

Og en ting til: jeg nyter hvordan det er lov å snakke om dette her med et ganske lett hjerte. Jeg NYTER det. Denne tyngden som drar det tyske folket ned er borte. En lettelse.

Jeg føler at jeg nyter mer respekt for å ha tysk blod, her i Norge enn i selve Tyskland.

Jeg vet ikke hvordan dere kjære nordmenn vil oppfatte dette innlegget her. Men jeg tror på å snakke ut, bryte tabuer og si ting høyt. Om vi noen gang skal ha fred på denne jorden må vi alle prøve å bli kjent og forstå hverandre.

For meg som halvt tysk er det lettere å bo i Norge enn i Tyskland. Skylden er nesten tatt fra mine skuldre. Takk, Norge for at dere har vist meg at man også kan se på historien fra en litt annen vinkel og at dere gir meg lov å slippe skam og skyldfølelse<3

#tysk #tyskland #nazi #Norge #skam #skyld #jøde #stolthet #krig #fred

 

 

Min tid på krisesenteret

  • 06.08.2016 kl. 11:51

Dette innlegget er litt skummelt å legge ut for meg. Foreldrene mine vet ingenting om det og jeg har kun snakket med veldig få om det. Jeg har skammet meg, selv om det ikke var min skyld. Jeg ville ikke belaste noen med min krise og har isolert meg veldig en stund.

Jeg kom dit midt på natten med slaskete klær, koffert og lettere fyllesyk. Politiet slapp meg av og hjalp meg å sjekke inn. Dette var en hemmelig adresse, et bygg som ikke hadde blitt pusset opp på mange år. Det minnet litt om en institusjon, bare en veldig forfalt en. Kanskje litt som et fengsel.

Jeg fylte ut noen skjema på kontoret og en av de ansatte viste meg rommet mitt. Vi gikk opp trappen som var belagt med falmet linoleum og malingen flasset av veggene.

Peeling Wallpaper
Licensed from: Binkski / yayimages.com

Min seng var dekket i plastfolie, malingen bak den flasset av i store biter. Men. Jeg var i sikkerhet. Og bare det gjorde rommet vakkert. Jeg var uavhengig.

Bare satt min koffert på gulvet, la meg på sengen og sov en urolig søvn. Ble ikke mange timer.

Når jeg våknet neste morgen kunne jeg ikke tro hva som hadde skjedd og at jeg var her. Jeg lukket øynene og ville ikke se realiteten. På et blink hadde jeg mistet alt. Vår fine leilighet, nesten alle tingene mine, min samboer, min fremtid som jeg trodde den skulle bli. Jeg gråt litt.

Jeg stilte meg i kø for telefonen som var festet på veggen. Ringte til min søster. Gråt. Jeg visste at jeg kunne fortelle min søster alt. Jeg skammet meg sånn. Jeg skulle ikke havne på et krisesenter sammen med forslåtte kvinner og rusavhengige. Gråtende redde barn som gikk i donerte klær.

Gjennom vinduet mitt kunne jeg se ut på en park. Jeg så en av jentene jeg hadde blitt kjent med her kjøpe dop av noen. Tror hun skulle selge den videre inne på krisesenteret.

Kjøleskapet på kjøkkenet stank og var delt inn i små hyller for hver person. Det var vanskelig å bli kjent med noen, alle hadde nok md sitt og holdt seg for seg selv. Det var mest stillhet under måltidene, en tung stemning. Alvorlig.

En natt fikk vi en ny. Øynene hennes var fullstendig blå og lukket fordi de var så hovne. Hun virket til å være beruset.

Beaten Woman with bruises and blood
Licensed from: KenFoTos / yayimages.com

Jeg ble kvalm av å se henne og følte meg ikke helt trygg her inne heller. Mye rart og skummelt som foregikk.

En etasje over meg bodde det mange latinamerikanske kvinner med sine barn. Det virket som om de bodde der lenge. Midt på natten gikk brannalarmen. Jeg tok på meg en bukse og løp ut i trapperommet. Det var vanskelig å komme ut fordi alle skulle ut samtidig og det var dårlig sikte på grunn av røyken. Så stå vi ute i timesvis mens brannvesenet slukket brannen. Det var hos latinaene som var så glad i å lage mat hvor brannen hadde startet.

Men skadene var ikke så store så vi flyttet rett inn igjen. Hvor skulle vi gå ellers? Vi levde jo i skjul og hva var det som var verre, litt røyk eller en voldelig mann som truet oss på livet og mishandlet oss?

En morgen var det god stemning: klesdonasjonen kom. Jeg ble oppfordret til å gå gjennom posene. Men jeg ville ikke. Var for stolt.

Det var gjevnlige samtaler med de ansatte. Må virkelig uttrykke min respekt for damene som jobbet der. De gjorde virkelig en vanvittig viktig jobb.

De stoppet meg mange ganger fra å gå tilbake til eksen min og den fine leiligheten vår. De fikk meg til å se lyst på livet og ga meg mot og tro på meg selv. De var virkelig noen engler med en utrolig kjærlighet og tålmodighet. I denne situasjonen hadde jeg ingen. De ansatte der betydde veldig mye for meg. Jeg kjenner at øynene fyller seg med tårer av takknemlighet nå som jeg skriver dette.

Utenfor vinduet mitt kunne jeg se livet de vanlige menneskene levde.

Eksen min hadde funnet ut hvor jeg bodde. Han respekterte ikke at dette var en hemmelig adresse og at alle kvinnene levde i skjul. Han ventet på meg ute når jeg skulle handle mat (alle måtte kjøpe sin egen mat) og fotfulgte meg mens han prøvde å overtale meg å komme tilbake. Det var utrolig plagsomt og ubehagelig. Jeg hadde jo mest lyst til å hevne meg på han.


 

Jeg bodde der i seks uker. Mange ganger var jeg på kanten til å gå tilbake til min voldelige eks.

Til slutt fikk de ansatte meg til å prøve å finne en egen leilighet. Det var både skummelt og befriende å endelig flytte ut derfra. De hadde formidlet psykologisk rådgivning for meg for tiden etterpå.

Jeg er DYPT takknemlig for hjelpen jeg fikk og jobben de gjorde. Om du jobber på et slikt senter: Vi "ofre" kan ikke uttrykke vår takknemlighet engang<3 Dere gjør en fantastisk jobb.

 

Om jeg noen gang får tid til frivillig arbeid så vil jeg gjerne jobbe på et krisesenter. Gi tilbake. Bruke min vonde erfaring til å hjelpe andre og å kunne forstå hvordan de har det. Kjærlighet overvinner alt<3

Du som kanskje er i et voldelig forhold: Ta til deg mot og gå! Du får hjelp og du trenger ikke leve sånn. Det å føle seg trygg kan man ikke veie opp i penger. Uansett hvor "flott" det er å leve med han. Uansett hvor mye du elsker han. Du vet aldri hva han kan finne på. Kanskje han tar livet ditt en dag?!

Du kan faktisk ringe til politiet i dag og be dem kjøre deg til nærmeste krisesenteret.

Sender ut kjærlighet til alle dere leser<3

#krisesenter #vold #politi #angst #redsel #sikkerhet #trygghet

 

 

Hvorfor jeg sluttet å snakke tysk til mine barn

  • 05.08.2016 kl. 10:15

Historien begynner ikke der. Den begynner lengre tilbake.

Jeg har vokst opp i Tyskland med en tysk mamma og fransk pappa. Pappaen min er oppvokst i Paris og flyttet til Tyskland hvor han fortsatt bor i dag.

Han var hippie, rebelsk og "rømte" fra en streng far i Paris til Berlin. Etter hvert flyttet han til Wuppertal og leide leilighet i min bestefars hus.

Der forelsket han seg i mammaen min som han så lekende i hagen med hunden sin. Søt historie.

De to bestemte seg for å få ti barn og flytte på landet for å leve et alternativt liv. De fikk bare fire med meg som eldst.

Jeg vet at de hadde planer om at vi barna skulle lære fransk i tillegg til morsmålet tysk.

Derfor ble jeg skippet avgårde alene til besteforeldrene i Paris når jeg var syv år gammel i tre hele uker for å lære meg fransk. Det gikk ikke helt etter planen.

Allerede på flyet gråt jeg mine bitre tårer av angst og avskjedssmerte.

Eiffel tower in detail

Crying little girl
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Lille Nicole kunne jo ikke kommunisere med sine besteforeldre og følte seg meget ensom. Jeg begynte å bli syk og ville ikke spise noen ting.

Jeg kastet opp. Ville ikke spise eller snakke eller noe som helst. Løsningen demmes for å lære meg fransk var altfor voldsomt.

Var overlykkelig når jeg ble hentet av familien med våre bestevenner fra Tyskland med bil og kjørt hjem. All magetrøbbel var glemt.

Godt ment er ikke alltid godt gjort.

Husker jo at faren min var trist over at vi ikke kunne fransk men det var jammen meg ikke vår feil eller vårt ansvar. Han prøvde så godt han kunne å lære oss litt men pratet aldri bare fransk med oss. Gjennom utallige ferier og besøk i Frankrike lærte vi allikevel en del sånn at jeg kan snakke bittelitt i dag.

Når jeg da fikk barn med en nordmann i Norge stilte samme "problemet" seg meg. Jeg var fast bestemt å gjøre en bedre jobb enn mine foreldre. Jeg skulle bare snakke tysk med barna mine. Og det gjorde jeg. Frem til datteren min ble sånn fem. Da fikk jeg streng beskjed om at hun var flau over at jeg snakket et så rart språk til henne. Vi ble enige om at jeg bare skulle snakke tysk til dem hjemme. Med en norsk mann hjemme som bare snakket norsk så ble det utrolig vanskelig for meg. Skulle jeg henvende meg til barna så snakket jeg tysk og i neste setning norsk til han mens barna alltid svarte med på norsk. Etter hvert ga jeg bare opp.

Det ble for vanskelig for meg å praktisere. Men selvfølgelig var jeg veldig skuffet. Jeg hadde mislykket i et stort og viktig prosjekt og hadde ikke klart å gjøre det særlig bedre enn min far. Jeg ville jo så veldig gjerne at barna mine skulle kunne snakke med sine besteforeldre i Tyskland samt med tanter og onkler. De skulle få med seg gratis bonusen av å kunne et språk til helt flytende.

Spol fram 7 år. Min datter har en god venninne som snakker filipinsk med sin mor.

German Language Shows Germany Communication And Words
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Jeg får høre til daglig hjemme at jeg snakker dårlig norsk og at jeg er pinlig. At man ikke kan si det eller det. Det høres rart ut mamma. Ingen sier sånt.

Så nå ønsker hun altså at jeg skal fortsette å snakke tysk med dem hjemme. Gurimalla. Men jeg er ikke vanskelig å be altså.

Lillebror forstår dessverre ikke mye så jeg aner ikke hvordan det skal gå til. Men går nok sin gang med litt innsats. Hva gjør man ikke for å gi barna sine det beste man kan, ikke sant?!

Nå begynner vesla på ungdomsskolen og da kan det jo være en fordel å være god i tysk.

I tillegg håper jeg at min mammaautoritet blir styrket når jeg snakker tysk. At jeg ikke blir utsatt for språkkritikk.

Så det var denne historien hehe;)

Ønsker dere en flott dag, snart helg!

Portrait of a happy mother and her children against a white back
Licensed from: natazhekova / yayimages.com


 

#alenemamma #barn #språk #paris #berlin #tysk #fransk #tospråklig #norsk #mamma #mammablogg

HVA GILMORE GIRLS BETYR FOR MEG 2004 - 2016

  • 30.07.2016 kl. 09:58

Da satt jeg på den vinrøde sofaen i leiligheten min på Grunerløkka og så på min lille datter som lekte på gulvet. Her hadde vi to havnet. Her startet jeg på null.

Siden hun var under ett år så var jeg nødt til å være hjemme med henne. Jeg kjente nesten ingen, min familie var mer enn tusen kilometer unna.

 


2004

Alene. Men jeg hadde tv` n. En serie jeg oppdaget var "Gilmore Girls". Lorelai har på en måte reddet meg litt. Hun viste meg hvordan å være alenemor. Hvordan å stable et bra liv på beina uten hjelp. Hvordan å fortsatt være selvsikker og glad.

Hun viste meg veien ut av mørket.

Forholdet hun hadde til sin datter Rory var noe som inspirerte meg. Jeg så et lys.

Lorelai brydde seg ikke om hva andre mente om henne. Hun gikk sin vei, rett frem. Øynene festet på målet og med tid for kos underveis. En sterk kvinne.

Jeg vet at det bare er en tv serie. Men den ble mitt holdepunkt. Husker ikke om den ble vist hver dag eller uke. Men jeg klamret meg fast på den og bildet av et bra liv som alenemor.


 

Forskjellen var blant annet at jeg satt med en baby mens Lorelai`s datter var tenåring. Jeg kunne ikke relatere meg til tenåringsproblematikk på denne tiden.

Så gikk årene i mitt liv. Jeg fikk meg jobb, samboer, vi kjøpte hus og jeg fikk et barn til, ble skilt.

Gilmore Girls lå begravet i minnet.

Helt til nylig.

Jeg sitter igjen som alenemor, nå med to barn. Min lille datter er nå blitt tenåring. Et sted leser jeg at Gilmore Girls nå ligger på Netflix.

Jeg begynner å se. Plutselig strømmer tårene hemningsløst. Alle de vonde minnene fra den første tøffe tiden som alenemor i Norge kommer opp.

Forskjellen er at jeg nå kan relatere meg til hvordan det er å ha en tenåringsdatter.

Min datter er på ferie med pappaen sin og jeg tenker "Hvor er det blitt av alle de årene? Hva har skjedd? Hvorfor har jeg ikke nytet tiden med datteren min mer? Hvorfor har jeg ikke et sånt forhold som Lorelai og Rory har?". Jeg føler at tiden løper fra meg.

Jeg er så lei meg og opprørt. Hele barndommen hennes er borte og jeg vet ikke hvor jeg har vært i all den tiden. Tiden har gått så rasende fort.

Jeg merker at nå er min siste sjanse. Jeg må finne på ting alene med henne. Siden lillebror kom så har forholdet til henne fått en knekk. Det føles som om hun flytter ut neste uke. Det er faktisk så fort tiden går.

Jeg sender melding til henne "Vi må se på Gilmore Girls sammen!". Hun svarer: "Ja, da gjør vi det."

Er litt lettet. Men jeg merker også at jeg må etablere en rutine hvor jeg bare finner på ting alene med henne. Om det ikke er for sent.

Nå er hun tilbake hjemme og vi har gjort en avtale at vi skal finne på noe. Vi skal dra til Oslo og besøke alle stedene hvor vi pleide å være. Frogner og Frognerparken, så Grunerløkka, Sophienbergparken, hennes gamle barnehage. Det gleder jeg meg til.

På mange måter er jeg nok en bedre mor enn Lorelai. Jeg gir mine barn sunn mat istedenfor fast Food og Poptarts og masse godteri. Og en del annet.

Men jeg er veldig inspirert av hvordan Lorelai ER med Rory. Hvor raus og forståelsesfull hun er med henne og hvor mye hun prioriterer henne.

Takk, skaperne til Girlmore Girls for at dere har vist meg veien. Veien ut av en mørk tid. Og varslet meg nå at jeg må prioritere mitt forhold til min datter før hun flytter ut.

<3


2016


Ha en herlig lørdag dere<3 Husk at tiden med barna går fort.

#girlmoregirls #alenemamma #lorelai  #rory  #mor #datter #tv #serie #tenåring

 

NÅR DU BLIR MISHANDLET

  • 04.07.2016 kl. 17:41

Denne historien jeg forteller skjedde for veldig lenge siden. Mitt mål er ikke å henge noen ut. Ingen vet hvem denne kjæresten er, bortsett fra nære venner og familie. 

Det var en lørdagskveld. Vi var invitert i middag hos en kollega av han. Lenge hadde jeg visst at han hadde et alkoholproblem. Lenge hadde han truet og mishandlet meg.
 
Han hadde låst meg inne. Han hadde dyttet meg hardt mot dusjbatteriet sånn at hele ryggen min var blå, han hadde helt bøtte på bøtte med iskaldt vann over hodet mitt når jeg hadde bihule betennelse. Han hadde kastet ting på meg. Han ødela mine ting. Han hadde kastet middagen i veggen. 
Men jeg turte ikke gå. Jeg følte at jeg var avhengig av han. Jeg var redd. 
 
Vi kom oss til middagen på andre siden av byen. Pyntet og glad.
 
 

Table setting
Licensed from: Fotosmurf / yayimages.com

Kollegaen hadde disket opp med en fantastisk middag. Og mye god drikke til. Hun var flink til å lage god stemning og passet på at gjestene ble gode og fulle. Det ble vi. Hun oppmuntret oss til å drikke shots and what not.
 
Når middagen var over tok vi taxi hjem. På turen merket jeg at han slet med å snakke og var lettere aggressiv. 
 
 

Tequila shots and lemon slices
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Vi kom oss opp trappen og inn i leiligheten.
 
Jeg hadde også drukket nok og følte meg modig. Nå var øyeblikket kommet hvor jeg kunne si helt ærlig hva jeg tenkte. 
 
"Jeg skal forlate deg."
 
Et øyeblikks stillhet. Så tiltet det for han. 
 
Han jaget meg gjennom leiligheten. Fikk tak i meg til slutt. Slo meg hardt i ansiktet. Det var en intens smerte og jeg ble litt svimmel. Fikk angst. Jeg løp på soverommet for å finne mobilen min. Fant den og prøvde å ringe om hjelp. Han rev mobilen ut av hånden min, åpnet vinduet og kastet den ut i gaten fra fjerde etasjen. 

Smashed mobile phone
Licensed from: remik44992 / yayimages.com

Den smalt i tusen biter og jeg fikk panikk. Hva skulle han gjøre med meg nå? Jeg løp tilbake i stuen. 
 
Han kom etter meg. Dyttet meg mot veranda døren. Åpnet den og prøvde å dytte meg ut der. Han ville vel dytte meg ned der tror jeg. Det ville betydd at han prøvde å drepe meg.
 
Men jeg hadde engang gått på selvforsvarskurs. Redd for livet mitt husket jeg noen ting.
 
Jeg klarte å distrahere han med et eller annet og rømte ut i trapperommet. Løp for livet. Opp til naboene. Ringte på midt på natta. De var ikke blide. Slapp meg ikke inn.
 
Så ba de meg vente på trappen mens de ringte politiet. 
 
 
 

Police officer with arrested young man by patrol car
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Jeg satt i trappen og gråt. Gråt av angst. Gråt over livet mitt. Gråt av lettelse. Gråt av angst for fremtiden. Gråt av skam. Gråt av knust hjerte. Gråt av smerte. 
 
 

Shattered and cracked glass on white
Licensed from: Arsgera / yayimages.com

Politiet kom og tok seg inn i leiligheten vår. Jeg så på alt fra etasjen over. De lukket døren. Plutselig hørte jeg kjæresten rope og lyden av knust glass. De førte han vekk, inn i politibilen og bort. 

Noen politimenn var fortsatt i leiligheten. De ba meg komme ned. Pratet med meg. 
Hva vil du vi skal gjøre? Skal vi la dette gå eller skal vi ta deg til krisesenteret? Jeg var livredd han og ville til krisesenteret. De ga meg en time for å pakke sammen livet mitt. Jeg gråt og pakket. Ringte en venninne for å fortelle alt og at noen skulle vite hvor jeg var.  
 
Det ringte på. Jeg ble hentet og satt inn i bussen dems med bagen min. 
 
Jeg tror det var den verste natten i mitt liv. Tankene og spørsmålene skjøt gjennom hodet mitt. Hva nå?
Skulle visst vise hva som bor inni meg, hva jeg er lagd av. 
 
Lenge etter måtte jeg gå i terapi for å komme meg over det. Jeg er jo blitt bra men man er aldri den samme igjen etter en sånn opplevelse.
<3
Del gjerne!
 

Når du blir gravid i India - del 3 - 2001 - Anjuna beach

  • 02.07.2016 kl. 16:06

fortsettelse

Del 1 og del 2 kan du lese HER og HER

Neste dag våknet vi på det "flotte" rommet vårt. Iris var veldig klar for å dra og jeg ville helst ikke forlate rommet og se virkligheten i øynene. Men jeg måtte. Reisen vår hadde jo nettopp begynt og i dag skulle turen gå videre til Goa.

Vi dusjet, pusset tennene, på med flip flopsene igjen og sjekket ut.

Ute møtte oss en vegg av varme og et virr varr av mennesker. Stemningen var som på et marked. En lepra syk som ikke hadde bein trillet forbi med bare overkroppen på et skateboard. Det lå søppel overalt. Tiggere satt på bakken. Kvinnenne var kledd i vakre fargerike sari. Folk ropte, det var tuting og lettere kaos. Men det fungerte på sitt vis.

sari
Licensed from: zeber / yayimages.com

Traditional Indian woman closeup
Licensed from: szefei / yayimages.com

Tuc-Tuc in Bangkok, Thailand, August 2007
Licensed from: jovannig / yayimages.com

Vi kjempet oss gjennom til togstasjonen. Det var bare sinnsykt mange mennesker her. Til slutt havnet vi ved en busstasjon med fargerike busser. Husker ikke så nøye alt det der men vi kom oss på buss og sekkene våre ble lastet på taket. Inn kom noen "hjelpsomme" gutter som fortalte at det var problemer med at bagasjen kunne bli stjålet fra taket. De tilbød seg å passe på den, mot penger. Vi ga dem pengene, de smilte og løp vekk fra bussen. Vi hadde blitt lurt for første gang på denne turen.

Husker ikke alle detaljene fra denne turen. Men vi hadde bestilt en "sleeper" og det betyr at det var kabiner/køyer langs hele taket. Var forferdelig varmt der inne og man kunne ikke sitte oppreist. Så vi var nødt til å ligge. Og det gjørde vi. Turen skulle ta mange mange timer, og faktisk halve natten. Vi la oss i kabinen vår og sovner til slutt.

Midt på natta våknet jeg av at jeg svevde 15 cm over madrassen. Konstant liksom. Først skjønnte jeg ikke hva som skjedde. Etter jeg endelig hadde klart å sette meg opp og åpnet døren, så jeg at vi kjørte gjennom en haug med "potholes". Disse førte til at vi nesten fløy og svevde i luften. Bussjåføren kjørte som en gærning.

En gruppe med unge hippe indere satt og festet i setene under. Goa er kjent for festing og parties under åpen himmel.

På denne tiden var det faktisk ikke vanlig med mobiltelefoner enda. Vi hadde avtalt å bo i huset til en venninne av Iris som hadde flyttet til Goa med samboeren og barnet dems. De hadde åpnet en butikk.

Men tror de hadde ikke telefon så vi skulle sende dem en faks når vi hadde kommet frem.

Klokka fire eller fem på morningen ble vi hevet ut av bussen. Der sto vi i mørket ved veikanten. Jorda var rød. Vi tok sekkene våre og gikk litt langs veien. Det var mange kiosker der og vi lette etter en slags telefonkiosk med faksmaskin. Utrolig å tenke på fra dagens standpunkt. Så omstendelig.

Når vi endelig hadde funnet kiosken så var den selvfølgelig stengt. Vi satt oss på rykkesekkene ved siden av veien og tok sceneriet innover oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

India 34
Licensed from: aab77 / yayimages.com

Veien var egentlig bare en støvete sti. Langs veikanten var det mange kiosker som solgte brød og dagligvarer, aviser, fargerike klær og så videre. En eller annen moped kjørte forbi. En gammel kjæring tørket sakte rød støv av alle avisene sine. Hver gang en bil kjørte forbi så begynt hun på nytt.

En gruppe med fargerike hippier gikk forbi. En av dem var tydelig berusa. Han danset langs hele veienved å snurre rundt sin egen akse, armene opp i været. Lagde noen rare lyder. Litt bisart.



 

Sakte men sikkert våknet Goa til liv. Flere og flere kjøpte brød og aviser, flere mennesker gikk forbi og flere biler og motorsykler kjørte forbi. Det var veldig støvete og begynte å bli varmt. 

Til slutt åpnet telekiosken og vi fikk etter mange forsøk kontakt med venninnen. 
Vi må ha blitt hentet eller noe, ihvertfall slo vi oss ned i huset dems. 
Det var egentlig et ganske fint hus. Venninna til Iris var litt småirritert og stressa. 
Husker ikke mye men vi gikk ut for å spise bananpannekaker til frokost i en hytte ved stranden. Det var første gangen jeg koste meg og slappet av på denne turen. På med solbrillene og inn med Goalufta. 
 

homemade banana pancake
Licensed from: szefei / yayimages.com

To be continued...
 
#India #goa #anjuna #hippie #pannekake #buss #støv #reise #eventyr

 

Når du blir gravid i India - Del 2 - 2001

  • 25.06.2016 kl. 22:52

fortsettelse

Del 1 kan du lese HER

Vi satt altså i taxien, bestevenninnen og jeg. 2 hvite jenter på 26/27 år som hadde vokst opp blant andre hvite mennesker. Som bodde i en trygg verden, i hvert fall relativ trygg.

Plutselig ble vi kastet i et tredje verdens land.

Før vi dro hadde jeg følt en sterk trang å oppleve og se noe krast og forferdelig. Jeg ville se realiteten. Jeg ville utfordre meg selv, jeg ville møte grensene mine. Jeg ville komme i berøring med den delen i meg.

Overalt langs veikanten lå det hvite bunter. Jeg trodde dette måtte være døde kropper, lik. Hvordan hadde jeg havnet inn i noe så forferdelig. Hva hadde vi begitt oss ut på?

Jeg sperret opp både øynene og munn i rent sjokk.

Jeg så på Iris men hun prøvde å virke avslappet. Da følte jeg meg plutselig enda mer alene.

Taxisjåføren kjørte og kjørte. Vi hadda kjørt forbi kilometer om kilometer med slums... jeg hadde aldri sett sånt før.

Portrait of an afraid woman
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Taxisjåføren ja. Han VAR avslappet. Hele tiden prøvde jeg å se på taxameteret. Var sikker på at han kom til å lure oss og stjele alle våre penger.

Nå hadde vi lagt slummen bak oss og bare kjørte lengre og lengre ut i mørket. Inn i intet. Nå blir jeg virkelig redd. Vi kjørte sikkert en time og med hvert sekund som gikk ble jeg mer og mer sikker på at han kom til å kjøre oss et sted, drepe oss og stjele alt vi har. To ubetydelige turister.

Hjertet mitt banket så høyt at jeg trodde han må jo høre det. Hendene mine skjalv, hele kroppen begynte å skjelve. Plutselig stoppet han. Kastet oss ut.

Hva? Her? Så jo ut som et krigsområdet?! Det var slik mine besteforeldre hadde beskrevet hvordan det så ut etter krigen. Alt var skittent, løskatter snek rundt i ruiner. Rotter i massevis. Det var midt på natten.




 



 

Men det hjalp ikke. Vi måtte betale, fikk de tunge sekkene og han kjørte av gårde. Jeg var fortsatt livredd. Vi gikk redde og målløse rundt i sceneriet. Det var slik det virket. Som et sceneri på teateret. Mens jeg satt trygd i det myke sete mitt. Men nei. Jeg var ikke her. Jeg var på scenen. I scenen.

"Cheap hotel?" spurte en liten fillete jente som så ut som om hun hadde overlevd en lang krig. Håret var som filt og den hvite kjolen hennes var skitten og fillete. Hun var barbeint. En rotte løp forbi.

Men vi hadde ikke noe annet valg enn å følge henne. Raskt og målrettet løp hun imellom ruinene og til slutt opp en smal trapp som førte inn i et bygg.

Hun gjorde tegn at vi skulle følge. Så forsvant hun i et rom. Kort tid etter ble vi bedt inn på rommet som var et slags kontor. Det var neonbelysning, en bråkete takvifte og mange fluer i luften.

En sur eldre mann så streng på oss. Vi betalte og fikk  "rommet" vårt. Det var et trangt lite rom, kanskje 5 eller 6 kvadratmeter med høye tak og slisser rett under taket. To madrasser var stablet oppå hverandre på den ene siden. De så ut som om flere hadde tisset i dem. Vi sank på gulvet. Husker ikke helt hva som skjedde men vi hadde en liten kamp med en kakkerlakk som løp rundt på madrassene.

Det var natten hvor Iris begynte å røyke igjen. Vi begge satt på gulvet mot veggen og røyket stille og halv besvimt. Da hadde vi vært våken i 48 timer.

De som røyker eller har røyket vet. Når røyken er det eneste i verden man kan holde seg fast ved, når alt utenfor den lille trygge røykeboblen er utrygt.

smoking girl
Licensed from: HASLOO / yayimages.com

To be continued...
#India #angst #røyk #kakkerlakk #fattigdom #hotell #student #reise #eventyr #Mumbai #barn

Del 3 kan du lese HER

 

 

 

 

Når du blir gravid i India, del 1 - 2001 - du trenger bare flip flops

  • 17.06.2016 kl. 20:31

Meg og bestevenninnen skulle ta vårt livs største reise. Virkelig utfordre oss selv. Vi jobbet som gærninger for å spare til denne reisen. Lenge hadde vi gått på Goa parties og vært fascinert av dette landet. Vi forberedte oss så godt vi kunne. Min kjære bror hadde vært i India før meg og ga meg et 'lurt' råd.

-Du trenger bare å ta med flip flops, det er så varmt uansett.
 

Striped flip flops at the beach
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

To og en halv måneder skulle vi reise rundt i India.
 
På nyttårsaften gikk vi ikke på fest som vanlig men jeg husker at jeg vasket leiligheten i siste minutt og dro midt på vinteren, midt på natten med flip flops til flyplassen Köln/Bonn. Herregud når jeg tenker på det nå, haha;) Ung og utrolig eventyrlysten;)
 
Med magen full av sommerfugler møtte jeg bestevenninna og vi satt oss på flyet. Jeg mener at det var midt på natten. Nemlig husker jeg at vi hadde nesten hele flyet for oss selv og sov over flere stoler. Når vi våknet så vi noe av det vakreste noensinne. Virkelig altså. Tar man bildet av det så ser det så kitsch ut;)
Vi fløy over alpene i soloppgangen. Snødekkete fjelltopper i hvitt, som kremtupper. Sukkersøtt og et ubeskrivelig syn! Denne reisen måtte bare bli helt konge!!!!
 


 
Resten av flyturen husker jeg ikke mye av bortsett fra at den var laaaaang. Ankomsten i Mumbai (Bombay) derimot har brent seg inn i minnet mitt. Ingenting kunne forberede oss på det som ventet. 
 
Siden vi hadde sittet på flyet enda hele dagen var det blitt kveld og bekmørkt i Mumbai. 
Allerede i flyplassen kjente jeg en merkelig lukt. Luften var varm og oppbrukt. Men jeg hadde reist en del før så dette reagerte jeg ikke på. 
Vi hadde en plan. Vi skulle helt avslappet ta en taxi til litt utenfor byen for å finne en "cheap hotel" .
 
Bare passe på at ingen skulle lure oss med prisen. Hadde tatt ut en del rupees. Det hørtes ut som bråk utenfor dørene.
 
Så fort vi var ute med sekkene på ryggen slo det oss imot: en vegg av menn, alle så nesten like ut som skrek samtidig mot oss og skulle dra oss med. 
Visste seg til å være taxi sjåførene som hadde kommet i hundretall for å få kveldens deal. Vi havnet inne på en eller annen taxi og på denne turen var jeg sikker på at jeg kom til å dø. 



 
To be continued...
 
#student #ryggsekk #India #bestevenninne #flipflop #fly #reise #eventyr #alper #varme #lukt #taxi #dødsangst
 
LES OGSÅ: India del 2
LES OGSÅ: India del 3
 

Når din søster blir narkoman - 1992

  • 22.05.2016 kl. 11:01

Sterkt innlegg, ikke les dette hvis du er under 16.

Dette er et veldig ømt tema for meg. Så ømt faktisk at jeg har klart å fortrenge det i flere år. Jeg blir kvalm av å tenke på det. Blir kvalm av sprøyter og veldig berusete mennesker. Og veldig trist.

Min lillesøster, som kun er ett år og fire måneder yngre enn meg var min første bestevenn. Hun var mye mer vill og rampete enn meg. Problemer på skolen, mobbing, problemer med autoriteter. Det var en uro i henne som jeg ikke hadde. Hun følte seg tiltrukket av mørke skjebner.

Når vi var 12-13 år gamle så vi på filmen "Wir Kinder vom Bahnhof Zoo" hvor en ung jente blir narkoman i Berlin.

Jeg så den en gang, hun så den sikkert 20 ganger og ble helt fasinert.

Hjertet mitt banker og jeg blir skjelven av å skrive om det. Det er ikke ofte jeg prater om dette.

Men jeg vil dele. Kanskje noen andre har opplevd noe lignende og det føles godt å vite at man ikke er alene.

Jeg husker godt at jeg kom hjem en dag og kun lillesøster var hjemme. Jeg var 13, hun var 12. Jeg fortalte henne at mine klassekamerater hadde hatt fest og at de ble fulle. Hvordan de oppførte seg da og så videre. 

Så sa hun "mamma og pappa kommer ikke før om noen timer, la oss prøve å bli full."

Pappa hadde alltid en eller annen snaps og sikkert også vin. Jeg bestemte meg for å bare se på mens hun drakk seg full for første gang. Jeg synes det var skummelt. Hun begynte å oppføre seg merkelig og lo hele tiden. Til slutt sovnet hun og ble helt slapp. Jeg dro henne opp trappen og la henne over kanten til badekaret. Dusjet hodet hennes kalt. Så våknet hun og ble edru.

Ikke lenge etter begynte hun å røyk hasj. Med jevne mellomrom kom hun hjem full. En jente på 12.

Hun var jo min lillesøster, så kjent men samtidig så fremmed.

Jeg skjelver fortsatt og hendene mine er iskalde.

Så gikk det i noen år. Merkelige mennesker gikk inn og ut av huset vårt. Tømte hele kjøleskapet.

Vi begynte å savne penger. Sparegriser var tomme og større summer forsvant fra mammas veske. Hun var ofte borte flere dager på rad. Skolen var ikke noe tema for henne lenger.

Og en dag kom jeg hjem etter hun hadde vært borte igjen. Jeg kommer aldri til å glemme dette øyeblikket. Tårene triller nå mens jeg skriver dette.

Mamma og pappa sto på kjøkkenet.

"Vi må snakke med deg. Jeg ble ringt av sykehuset i Wuppertal for å hente henne. De ga meg jakken hennes i hånden. Når jeg så gjennom lommene så fant jeg en sprøyte."

Jeg husker at tiden sto helt stille. Jeg følte meg som om bakken forsvant under meg. Dette måtte være noen andre sitt liv. Dette kunne ikke skje oss.

Til slutt brøt jeg ut i gråt "Men hun er jo lillesøsteren min!". På dette tidspunktet var hun vel 17 år gammel.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle dette og hva det betydde.

Hun var inn og ut av avvenning i en periode, noen velmenende kristne prøvde å "redde" henne. Jeg husker at jeg begynte å røyke. Tenkte "Hvorfor skal jeg hele tiden være så perfekt og forbilledlig om søsteren bare driter i det."

Det ble en krykke for meg og en trøst. Jeg hang med venninner som også hadde "problemer" hjemme.

En dag ble det familiemøte igjen. Lillesøster var på rommet sitt. Pappa sa "Vi har besluttet at vi må kaste henne ut av huset. Vi vil beskytte dere andre tre søsken".

Så vondt det føltes må jeg si at jeg var så glad for at pappa tok tak og tok en tøff beslutning. Mamma gråt.

Vi gikk samlet på rommet hennes mens pappa ba henne flytte ut øyeblikkelig. Hun var veldig sint. Det var vondt men jeg følte meg trygg igjen for første gang på en lang stund.

Vi fortsatte å leve livene våre.

Mamma sa engang "Når jeg er ute om kvelden og kjenner at jorda er frossen, så lurer jeg på om hun fortsatt lever." Hun slet veldig. Men fant noe trøst i hestene sine<3

Nå hvor jeg er mor selv kan jeg tenke meg hvor ille dette må ha vært for henne.

Jeg ble ferdig med videregående og flyttet til USA i ett år. Hadde det gøy, reiste, festet med venninner, dro på konserter, lo og ble kjent med hvem Nicole egentlig er. Uavhengig av dramaet hjemme.

På et tidspunkt spurte noen meg om jeg har søsken. Plutselig kom jeg på at jeg faktisk har en lillesøster som det ikke går bra med. Jeg skammet meg. Tenkte at sånt bare skjer i dårlige familier. Fortalte ingen om det.

I dag vet jeg bedre. Og det er stor hjelp i å være åpen og dele vondt med andre.

Årene etter gikk uten at jeg så henne en eneste gang. Ingen visste om hun fortsatt var i livet. Jeg kom tilbake til Tyskland, flyttet for meg selv, begynte å studere og fikk meg samboer.

Samboeren foreslo en dag at jeg skulle ta opp kontakten med henne. Jeg bare stirret på han med store øyne "Er du gæren?".

Men så ble det til at han overtalte meg til å ta kontakt og invitere henne hjem til oss.

Så møtte jeg henne for første gang på 7 år: hun var fortsatt den gamle men så medtatt ut. Det lange mørke håret var bleket, ansiktet var oppblåst. Hun luktet alkohol. Hadde mange vinflasker i sekken og tømte dem mens hun satt i stuen vår.

Hun fortalte at hun hadde flyttet til Nederland, funnet "kjæreste" som egentlig var en hallik. De var mye på rømmen. Etter at hun dro følte jeg meg utslitt.

Fra denne tiden hadde vi sporadisk kontakt. Hun flyttet tilbake til Tyskland. Møtte en engel av en sosialarbeider som forandret livet hennes. Begynte på Metadon og fikk mer og mer kontroll over livet sitt. Men var fremdeles avhengig av alkohol.

Det gikk enda flere år hvor hun kom mer og mer tilbake til oss. Jeg er så takknemlig. For at jeg har fått lov å beholde henne. At hun kom tilbake. Hun var virkelig motivert og tok opp fag på skolen, ble ferdig med videregående og tok lappen.

I tillegg hadde hun jo pådratt seg Hepatitt C men ble faktisk frisk av det på mirakuløst vis. Dette er jo en sykdom som ikke forsvinner av seg selv. Men den gjorde det for henne.

Jeg er dypt takknemlig. Vet om flere som det ikke har gått  like bra med. I dag lever "hun" et noenlunde lykkelig liv.

Del gjerne, vi trenger mer åpenhet rundt tabu temaer.

Følg freshsister på Facebook, Instagram og Pinterest!

#narkoman #søsken #alkoholisme #helse #mamma #blogg #heroin #søster

 

Alene i utlandet med et spedbarn - 2004

  • 08.05.2016 kl. 08:43

Der sto jeg med henne på fem måneder i armen, som var helt avhengig av meg. Nettopp flyttet inn i en leilighet på Grünerløkka, uten jobb, kjente nesten ingen, kunne ikke norsk. Alle de årene jeg hadde studert og hatt et fullt liv med familie, venner, studier, jobb, reiser, håp. 
 
Nå sto jeg på bar bakke. Hadde forlatt min samboer, hjertet knust, drømmene knust. Fikk ikke lov å forlate Norge med min lille datter som var det eneste jeg hadde og som jeg elsket mer enn jeg noen gang har elsket noen. Lenket til Norge. 
Og da tok jeg en beslutning. Må jeg bli her, så må jeg bygge meg opp et liv. Være positiv og dritmodig. 
 
Hadde ingen mamma som kunne avlaste meg litt i noen timer, hele familien min var i Tyskland, 1000 kilometer unna. Det føltes tungt. Naboen min i leiligheten var glad i en fest, han var ungkar. Alle i bygården var glad i en fest, unntatt meg. Jeg var plutselig mamma. Veggene var tynne, nettene korte. Røyklukt kom gjennom veggen. 
 
Jeg følte meg som i en boble, langt unna alle andre. Maktesløs. 
Jeg så lykkelige mennesker som koste seg på gatecafe, tok en øl, grillet i Sofienberg parken. Det lykkelige livet var rett ved siden av meg, men utenfor rekkevidde.
 
Jeg satt bare på gulvet og gråt. Dag og natt. Dro til sosialen, fylte ut mange søknader, noen ganger fikk jeg penger, noen ganger ikke. Ammet, skiftet bleier, vasket leiligheten og grein. 
 
 


 
 
Ofte var jeg oppe til klokka fire på natten for å få litt tid for meg selv. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger. Hvorfor hadde dette skjedd? Hvorfor måtte jeg la meg overtale til å flytte til Norge? Bli gravid med engang og ligge med ekstrem kvalme på sofaen i flere måneder.
 
Se forholdet ryke og ta den tøffeste beslutningen jeg noen gang har tatt i mitt liv. Å forlate han. Å bli i Norge. Å starte et nytt liv fra intet. 
 
 
Freshsister

Her får du: -lese om min historie -tips for en bedre helse, se lysere på livet -vegetar oppskrifter -følge med på min hverdag som tysk/fransk alenemor -inspirasjon av interiørarkitekt -mote- og skjønnhetsinspo -lese tips om hvordan å trives som alenemor Er dette noe for deg? Velkommen! Kontakt meg på freshsisternorway@gmail.com

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no