JEG HAR MISTET TVILLINGER

  • 26.02.2017 kl. 08:42



-Jeg tror jeg vil ta abort. 

-Vi må ta en ultralyd.

-Ikke vis meg bildene.

-Du skal ha tvillinger.

Gynekologen bestemte seg allikevel for å vise meg bildene. Jeg fikk de med hjem. Og da begynte jeg å se på dem. Mye. Jeg begynte å forelske meg i de to små vesener. Jeg begynte å snakke til dem. Jeg begynte å ombestemme meg. Etter en uke skulle jeg tilbake til gynekologen. 

-Jeg har ombestemt meg. Jeg vil beholde dem.

-Jeg finner ingen hjerteslag. De er døde. 

HVA? Det kunne kunne ikke være mulig. Nettopp hadde jeg vunnet to mennesker. Skal jeg ha mistet dem igjen?

Jeg klarte ikke å holde tilbake tårene. 

-Hva skjer nå?

-Enten du får veldig vondt og da må du dra på sykehus for en utskrapning. Ellers så kan vi bestille utskrapning nå. Du kommer til å blø. 

Gråtende tok jeg trikken hjem. Følte meg helt matt og utslått. Redd. De følgende dagene er tåkete. Min daværende kjæreste som er pappaen til min datter var i India på denne tiden. Eller var det Thailand? Jeg fikk besøk av en snill venninne.  Det var veldig rart å ha to lik i kroppen. Utrolig rart. Noe stort hadde skjedd i meg. Hormonene tok tak i meg og ristet meg. Jeg gråt mer eller mindre hele tiden. Må huske at jeg også er høysensitiv og føler enda sterkere. Syntes det var skummelt. Ville ikke på sykehus. Men jeg måtte. Husker ikke helt selve operasjonen. Jeg fikk lov å dra hjem. 

En uke senere fikk jeg store underlivs smerter. Hva skjedde nå? Etter jeg hadde snakket med legen kom hun frem til at utskrapningen kun hadde fjernet deler av barna. Det var rester igjen. Dette kan utvikle seg til kreft når man ikke er grundig. Jeg måtte inn igjen. Husker ingen detaljer bortsett fra at jeg begynte å bli sarkastisk og likegyldig. Sint. Hvordan var det mulig? Hvorfor måtte jeg gå gjennom alt dette? Jeg satt og ventet på sykehuset ved siden av mammaen min. Jeg gråt uten pause. Hun klarte ikke å støtte meg og virket sur. Lå på operasjonsbordet. Personalet trodde jeg var nervøs og prøvde å berolige meg og forberede meg. 

-Dere trenger ikke gjøre det. Jeg driter i hva som skjer med meg nå. Bare gjør jobben deres og ferdig. 

Tror de ble ganske overrasket. 

Jeg ville bare bli ferdig og få lov å få livet mitt tilbake. Men det var jo ikke bare det fysiske. Det handlet om noe psykisk også. Fikk timer i en rådgivning. 

-Du pleier ikke leve så fort.

-Nei.

-Du kan ordne begravelse. 

Jeg klipte det lange håret mitt kort. Dro på fotokurs på Island. Begynte å jobbe veldig mye. Vi ordnet en begravelse. Jeg følte veldig sterkt at jeg ønsket det. Klarte ikke å leve med at mine barn skulle bli kastet i søpla. De rundt meg rullet med øynene.

-Hvorfor må du ha en begravelse? Dette er jo bare tull. HERREGUD.

Om jeg kunne si noe til dere som har rullet med øynene og var kalde mot meg når alt dette skjedde. Ikke behandle andre mennesker sånn. Ikke gjør narr av andres følelser og behov. Du aner ikke hva de går igjennom. Om dette er det jeg trengte for å finne en fred og avslutning, om det er det jeg trengte for å kunne fortsette livet mitt på en positiv måte, then so be it. La andre være i fred. Ikke baksnakk. Det var så mange som skulle gi meg sin mening opp i alt dette. 

-Kjæresten min synes du bør ta abort.

Hva i helvete? Ikke bland dere inn. Det er så utrolig personlig. Vi mennesker har mye å lære om hvordan man skal behandle andre opp i en slik situasjon. 

-Jeg er gravid.

-DRITT!

Vis mer respekt, folkens. Vær støttende, ikke dømmende. Ikke gi råd om ting du ikke engang ble spurt om. Ord kan skjære som kniver.

Enden av visa var at min daværende kjæreste kom tilbake fra Thailand. Han flyttet inn hos meg i Tyskland. Vi hadde noen fine år sammen. Jeg tok min master og han hjalp meg. Han var den eneste som noenlunde forsto hvordan jeg hadde det. Og han var fantastisk og støttende, dømte meg ikke. Han gjorde alt som jeg ville det. Det var gull verdt. Etter jeg hadde tatt min master flyttet vi til Norge og fikk vår vakre datter sammen. Når jeg ble gravid i Norge var det ikke et sekunds nøling om vi skulle beholde henne. Selv om det ikke var planlagt. Hun ble en utrolig fin trøst. Dessverre skar forholdet seg etterhvert av andre grunner. Men vi har mye som forbinder oss. Vi skulle hatt tre barn sammen. Disse barna var antagelig en gutt og en jente og de skulle vært 15 nå. Født i oktober 2001. 

Tårene renner ned kinnene mine nå. Jeg visste ikke at det fortsatt var så mange følelser knyttet til dette. Lenge har jeg kviet meg for å skrive dette innlegget. Men det føles godt å få det ut. Det må jo være flere som har opplevd dette. Du kommer til å bli lykkelig igjen. Du kommer deg over det. Anerkjenn dine følelser og gjør det som skal til for å komme over det. Ikke bry deg om hva omverdenen måtte mene. Få forstår og det er DIN reise. Sender en stor klem til alle som har opplevd spontanabort<3



#spontanabort #tvilling #utskrapning #blødning #sykehus #helse #familie #barn #lege #begravelse

Alle delinger blir satt pris på!

Følg Freshsister på Facebook!

Er du alenemamma? Bli med i vår Facebookgruppe "Lykkelige alenemødre"

7 Kommentarer

Jette

26.02.2017 kl. 09:00
Klarer ikke sette meg inn i noe så forferdelig, Nicole. Godt å se deg nå.

Freshsister

26.02.2017 kl. 09:01
Jette: Nei, det er vanskelig å se for seg. Men jeg har det veldig bra nå<3

experiencinglife

26.02.2017 kl. 09:46
Huff, så utrolig trist! Alle har sin måte å takle sorg på, og det er fint du gjorde det du følte du trengte! Det har jeg tro på at kan hjelpe litt

Freshsister

26.02.2017 kl. 10:00
experiencinglife: Takk for forståelsen<3

Nicole

26.02.2017 kl. 15:02
Jeg gikk gjennom spontan avort forje uke <3 så je forstår veldig hvordan du hadde det. På samme uke jeg mast min lille fikk min søster en liten baby så jeg vil de alltid huske nøyaktig datoen og uken og alt det på når det skjedde.

Tusen takk for at du la dette ut det gir meg et håp på at ting blir bedre<3

Freshsister

26.02.2017 kl. 15:41
Nicole: Huff, det er trist. Klem til deg<3
Ting blir bedre etterhvert. Og du må gjøre det du føler skal til for å komme over det. Det tar nok litt tid...

tvillingguttene

04.05.2017 kl. 23:43
Kjenner igjen endel av beskrivelsene dine. Det er ufattelig vondt å miste.. Om det er ett eller to barn:-/

Freshsister

05.05.2017 kl. 00:02
tvillingguttene: Ja... det som nettopp er vunnet er med engang mistet. Vanskelig å fordøye. Ikke minst hormonkaos;) God natt:)

Skriv en ny kommentar

Freshsister

Her får du: -lese om min historie -tips for en bedre helse, se lysere på livet -vegetar oppskrifter -følge med på min hverdag som tysk/fransk alenemor -inspirasjon av interiørarkitekt -mote- og skjønnhetsinspo -lese tips om hvordan å trives som alenemor Er dette noe for deg? Velkommen! Kontakt meg på freshsisternorway@gmail.com

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits